Jeg elsker pappaen min

Før jeg ble innlagt, eller la meg inn så fikk vi noen skjemaer vi skulle fylle ut. Både jeg, mamma og pappa. Det gjaldt å være helt ærlig, og vi kunne ikke sammarbeide. Jeg gjorde så godt jeg kunne. Når mamma og pappa ikke var på jobb leste jeg gjennom det de hadde svart, jeg måtte jo vite hva de faktisk synes om meg, når de måtte være oppriktige. Var jo et par ting som jeg ikke var klar over at dem mente, men ellers greit. Men det er en ting som bare satte seg bomfast i hukommelsen, og gav meg tårer i øynene, på pappas skjema.

Er det noe du bekymrer deg for?

- At ho ikkje skal bli lykkeleg.