Livet

..er overdrevet.

Jeg går på skole 2 min ifra ungdoms psyk. klinikk der jeg er tilbringer ukedagene mine. Det er en skole der én elv har én lærer. Det er relativt greit bortsett fra at det blir nokså intenst, og du kan ikke ta deg den friheten av å kikke utav vinduet når noe ikke interreserer deg, som er stortsett hele tiden. Jeg er fagmessig sterkere enn hva de tror, men jeg skjønner jo hvorfor de setter krava litt lavt, de har jo mye å gjøre med andre som sliter mye innenfor det. Men det ble litt vel mye når naturlæreren min spurte meg om jeg skjønnte hva hun mente når hun skrevn  "passere". Jeg trodde det var en spøk, men heldigvis et nanosekund før jeg brøt ut i latter skjønnte jeg at dette var alvorlige greier. 

Jeg kjenner at jeg er meget lei av dagene på ungdoms psyk. Og jeg savner skolen, og media linjen og alle i klassen, eller, de fleste i klassen. Jeg vil hjem, og kunne sitte å se på tv til klokka halv 11 om kvelden. Kunne få med meg alle de crappy tv-programma som jeg elsker. Kunne gå ifra matbordet når jeg ikke vil spise mer, og ikke sitte å kjede meg så mye at jeg spiser en skive til. 

Det er faktisk sånn; at jeg føler vi spiser hele tiden. 4 måltider, det er jo OK, men det blir så mye mat hver gang, fordi man skal liksom sitte der til alle er ferdige, så jeg spiser faen meg 3 skiver, og før jeg kom dit kunne jeg ikke huske sist jeg spiste så mye skiver, eller, skive i det hele tatt. Det er jo ikke det at jeg er sulten, det er bare det at jeg kjeder meg der jeg sitter. Også har jeg fått en stor kjærlighet for brunost, det er jo fantastisk. I'm lovin' it, though I shouldn't.

Jeg har fått kjærlighet for noe annet også i det siste, og hun heter Ida - Og er et utrolig nydelig menneske som man ikke kan gjøre annet enn å beundre. Jeg har "kjent" henne utrolig lenge, og lest bloggene hennes, og forelsket meg totalt i hennes skrivestil. Grunnen til at jeg har skrevet kjent i hermetegn er pga at hun ikke kjenner meg, så det er ikke et gjensidig kjennskap. Men her om dagen fikk jeg faktisk et gjestebok innlegg av henne..

"du må ikke forsvinne fra hverdagen min på denne måten. du må vite hvor godt dine ord gjorde <3"

Jeg ble utrolig sjokkert, jeg visste ikke at hun var klar over min eksistens engang. Så det gjorde så utrolig mye med dagen min, den lille setningen der. Jeg håper jeg kan lære henne å kjenne personlig, og at hun kanskje kan lære meg og kjenne. Vi har pratet sammen endel idag, så det går rette veien.

Med dette innlegget føler jeg meg litt som en stalker, men er bare for å konstantere hvor mye det lille der gjorde for meg. Løftet dagen min opp i skyene, og jeg følte min eksistens hadde en mening. 

Dette ble et utrolig splittet innlegg, men jeg har tross alt ikke skrevet noe på en uke, så det er bare en selvfølge eller hur? 

Jeg vil slutte å være feit og ekkel, og mer som dette..