Jeg vil ikke tilbake

17 mai i år var dritt, verre enn i fjor faktisk. Da satt jeg og spilte sims til klokka 8 om kvelden, og deretter spiste kake på Dolly med Reidun Beate. Idag skulle jeg EGENTLIG være med Marte, men så sa hun at vi skulle gjøre noe i kveld i stede, så da skulle jeg EGENTLIG være med Eli, men som skulle være med Camilla likevel, så jeg var med reidun i litt over en time, også gikk jeg hjem. Klokka er nå halv 7, og jeg har ikke hørt noe i fra Marte tiltross for at jeg har sendt mld og ringt henne. Jeg vet jeg høres utrolig klengete ut. Men avtaler setter jeg høytidlig, det tror jeg ikke hun gjør. Beskjeder er heller ikke det hun liker best, noe som jeg heeeller ikke fikk igår da jeg kanskje skulle være med henne. Bleh, jeg klager. Men fyfaen det fortjener jeg også. Så vet jeg ikke om jeg "våger" å ta det opp med henne... igjen, ettersom sist så var hun villig til å legge vennskapet våres på is. Det gjorde utrolig vondt, ettersom hun har en så stor plass i livet mitt. Jeg vet ikke lenger hva jeg skal tro, mamma sa "tror ikke hun er noe å satse på." Jeg er redd for at hun har rett, jeg kan ikke leve livet mitt og vente på at hun skal ha tid til meg, eller i det hele tatt ha tid til å gi beskjed om at hun IKKE skal være med meg. Slitsomt, dette sliter meget på meg. Jeg vil ikke tilbake. 

Dette skrev jeg for en tid tilbake, jeg synes fortsatt det stemmer.

"Noen tror de forstår, noen tror de er i samme båt. men det de ikke vet er at de ikke er i vår båt, de sitter klare i livbåten og tar all plass. de ødelegger våres evne til å svømme, og vannet er kaldt. det er enklere å synke, fordi det trenger man ikke bruke krefter til. noen tror de forstår, men så spør de om hvorfor - det spørsmålet kan jeg ikke svare på. jeg vet ikke hvorfor jeg hater meg selv, jeg vet ikke hvorfor jeg sliter med alt som alle andre tar på strak arm, jeg vet ikke hvorfor jeg ikke klarer å konsentrere meg, jeg vet ikke hvorfor det tar utrolig lang tid før jeg sovner, jeg vet ikke hvorfor jeg ikke føler meg verdig."

Jeg tror egentlig jeg må bite i meg det med at jeg har så mange venner.. Jeg hører jo aldri ifra mesteparten likevel, og dem spør meg aldri om jeg vil finne på noe. Det er så dumt, nå som jeg faktisk vil, og kan. Når jeg var syk, og på UPA var det en annen ting, de var jo der. Av medlidenhet, men de var der. Kanskje jeg allerede hadde mistet dem da..? Jeg vet ikke, jeg føler meg som Eleanor Rigby. Jeg vil ha noen som er der for meg uten at jeg trenger å spørre, ikke noen som jeg må mase på, og være en byrde for. Det føles sånn, akkurat sånn. "I've never been so alone.." Jeg begynte nesten å gråte når jeg gikk hjem idag, fikk mine første selvmordstanker på ukesvis. Det var kjipt. Jeg føler meg som en ordentlig dramaqueen, men jeg kan ikke noe for det. Det er sånn jeg er, og jeg orker ikke pynte på det. Jeg skriver jo her for å være ærlig, ikke noe annet. 

Jeg vil flytte, flytte fra dette stede, fra disse menneskene, fra meg selv. Jeg vil _ikke_ tilbake til depresjonen. Depresjonen har avtatt, men det dårlige selvbilde har økt, og det samme har angsten. Jeg vil tro jeg har full utviklet angst nå. Lurer på om jeg trenger valium.