I need you, the beatles

Jeg vet egentlig ikke om jeg våger å skrive dette, men då må jeg bare. Ida, suzi q. Herlige herlige Ida. Er ikke så bra som jeg trodde. Eller, Ida ér fantastisk. Og modig, vakker og alt dette her. Men når man er psykisk syk, er det seg selv først. Jeg merker det også på meg selv, eller. Jeg har værtfall fått høre det ifra andre. Uansett, jeg aner ikke om hun leser dette, om du leser dette.. Mest sannsynlig ikke. Jeg kjenner Ida, fordi jeg har lest bloggen hennes i godt over et år, kanskje to. Men kjente henne ikke, hadde aldri sett henne, og hun visste ikke engang at jeg eksisterte. Dette er lenge siden. Plutselig dukka hu opp på nettby, og jeg kommenterte på bildene hennes i blant, men trodde ikke det var noe oppsiktsvekkende. Jeg har skrevet dette før, men gjentar meg. Hun skrev til meg når jeg hadde vært på UPA en stund, at jeg ikke måtte forsvinne utav livet hennes på den måten, og at jeg måtte vite hvor mye kommentarene hadde ment for henne. Ikke ordrett, men det var det som låg i det. Og herlighet, jeg ble så glad. Det skinnte opp inni meg, hun hadde merket meg, jeg eksisterer. Snart skulle jeg leve. Vi begynte å prate mer og mer, og hun åpnet seg enda mer, og jeg tok til meg all informasjon om denne jenta som jeg var så fortapt fasinert av. Det jeg kom til å få vite, var at hun aldeles ikke er opptatt av å lære seg å kjenne meg. Og det gjør vondt, jeg trenger å prate med henne også. Hun har så mange, jeg har også mange å prate med, men det er berenset, å så begrenset. Og jeg prøver å begynne å snakke om meg, eller hinter til det vil hun avfeie det, eller ikke engang merke det. Jeg kan si jeg har vondt, og hun snakker mer om seg selv. Ikke sånn, men bare forteller om alt. Og jo, jeg elsker å høre på henne, jeg elsker å være der. Jeg gjør det, virkelig. Men likevel, det er bare ikke nok. Ikke nå, ikke mer. Jeg kjenner henne veldig godt nå, ikke i person. Men jeg kjenner likevel personligheten hennes. Og ja, jeg er glad i henne. Meget glad i henne. Hun er glad i meg også, virker det som. Sender hjerter og annet som i allfall tyder på det. Noe i nærheten å være glad i, kanksje. Men hvordan? Hun kjenner meg ikke, hun kjenner meg virkelig ikke. Det er vondt, virkelig vondt. Jeg vil at hun skal kjenne meg, jeg vil at hun skal være oppmerksom! Men, jeg kan ikke si dette. Jeg kan ikke spørre, aldi. Så jeg skriver her, jeg syter som jeg alltid gjør. Med håp om at hun skal lese det, uten å hate meg. Uten å kutte meg ut. Grunnen til at jeg skriver dette, er fordi jeg virkelig fikk åpna øynene, akkurat i stad. Jeg kjenner at jeg har hjertesmerte, nå. Ikke i forbindelse med dette, jeg vet ikke hva det dreier seg om. Hjerteinnfarkt? hadde ikke det vært herlig. Neida, jeg mener ikke det. Jeg prøvde å snakke med henne, om det. Jeg sa at jeg hadde vondt, og hun besvarte det ikke engang. Hun begynnte å prate om noe med henne, og en setning som stod på profilen min. Det er ikke det jeg trenger, jeg trenger litt omsorg. Bare litt. Vanligvis ville jeg gjort meg selv vondt i en sånn situasjon, men jeg skal ikke tilbake dit. Ikke nå, ikke. Puff, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med meg selv. Jeg vet ikke hvor jeg er på vei. JEG VIL AT NOEN SKAL HOLDE RUNDT MEG, IKKE FORSIKTIG, MEN SÅNN AT MINE INDREORGANER FORFLYTTER SEG.