for the first time in my life I cried myself to sleep

Det er torsdag, klokken er 00:17 og jeg burde vært i sengen min og vridd meg i håp om å snart sovne. Jo, jeg syter med å legge meg. For første gang siden jeg var liten. Jeg kjenner ikke meg selv lenger, jeg hater denne ukjente personen som skal være meg. På et punkt vil jeg bare rive bort stålet som penetrerer ansiktet mitt, og slutte å prøve. I det neste vil jeg har mer, så nye mennesker kanskje holder seg litt borte, og ikke prøver å skjønne noenting. Jeg hater dette menneske jeg er, og disse tankene jeg har om å ville forandre meg. Jeg tenker, kanskje om jeg prøver være litt mer "vanlig" vil ha like meg? Tingen er, at jeg ikke vil ha ham om han ikke liker meg for den jeg er - men det er jo ikke mulig uansett. Hva sitter jeg igjen med? Ingenting, uten om selvdestruktive tanker. Som tok overhånd mandags kveld.

Jeg har aldri hatt en så grusom natt i hele mitt liv, virkelig. Jeg trodde jeg hadde nådd bunnen ved flere anledninger, men nei - det har aldri gjort så vondt før. Jeg har aldri grått så mye i hele mitt liv. Jeg trodde jeg skulle slutte å puste, jeg klarte ikke puste. Det var angst, det var hat, kjærlighet og forvirring. - Alt på samme tid. Brystet mitt verket etter å puste, men jeg klarte ikke, jeg var totalt ødelagt, totalt nedbrutt. De siste dagene har ikke søvn gitt meg det jeg trenger, ikke litt engang. Jeg savner, hater og elsker. Meg, deg og han. Ingenting stemmer, ingenting vil ordne seg. Jeg har ikke håp, jeg har ikke glede. Ingenting er rett. Jeg vil ikke til terapi, jeg vil ikke fortelle hvor mye jeg hater meg selv, hvor mye jeg liker ham, og hvor mye hun forvirrer meg. Jeg vil ikke bli sperret inne, men samtidig... Jo? Nei. Nei, jeg vil ikke. - Skal ikke.

I morgen skal klassen til haugesund, noe dritt i forbindelse med ungdoms bedriften. Jeg orker ikke, bussen, menneskene og alt styret. Jeg har fått nok, så i morgen blir jeg hjemme. - Likevel jeg verker etter å se ham, hver dag. Det er ikke verdt det, eller? Ikke i morgen, det spiller ingenrolle uansett. Det ville aldri blitt noe mellom oss - han ser ikke hvordan jeg ser på ham.

Nå har kattepusen min merket at jeg sitter her, så hun drar labbene mot vinduet. Det betyr at jeg må legge meg, før hun går helt amok. Linsene mine begynner å skodde også, noe som forteller meg at det er på tide å ta dem ut. Jeg gruer meg til å legge meg alene, jeg er så lei av det. Angsten bygger seg opp, jeg trenger en siste sigarett.

Jeg er ikke alene.. Er jeg?