Nrk, takk skal du ha

Vel, jeg tviler vel igrunn på at noen skjønner hva jeg mener i forhold til tittelen. Familien satt i stuen og spiste tapas (som ikke var noe godt idag, forresten) også stod Nrk nyhetene på, når vi så godt som hadde spist ferdig begynte en repotasje om en dame med alvorlige psykiske problemer. Selvskading hadde vært hennes "redning". Jeg følte meg så utrolig utilpass når jeg hørte henne prate om det, og hele familien satt der og så på. Det er ikke sånn at de ikke vet det har vært en stor del av livet mitt, men det var så ubehagelig. Ikke missforstå, jeg synes det er kjempe flott at de sender det på nasjonal tv, opplyse og sånn greier. Jeg følte meg så blottet, mamma stirret på skjermen med store øyne, hun gråt men laget ikke en eneste lyd. Idet repotasjen var ferdig tørket hun tårene bort med servietten og latet som ingenting. Jeg var så redd hun skulle stille meg spørsmålet: "Du har sluttet med det nå, du?" Vil ikke lyve mer til henne om det, så jeg er glad hun ikke spurte. Det har seg ikke sånn at det er et veldig stort problem for meg om dagen, men det er jo ikke borte. Det er nå en stund siden sist, og håper det forblir det. Euff, jeg hater og prate om dette her, jeg aner jo virkelig ikke hvem som leser heller. Men det er jo ikke en hemmelighet mer, jeg bruker jo til-og-med t-skjorte på skolen. Iblant. Jeg vil så gjerne ha arr-frie armer.

I can't remember how my arms are supposed to look like.