Vel, jeg rekner med at jeg har forvirret folk i det siste. I forhold til disse to siste innleggene, iallfall. Jeg bare klikket, totalt. Alle gamle sår blir bare revet opp igjen, og det på samme tid. Jeg kan gå fra å være smilende glad og latterfull - til deprimert og gråtende. Jeg gråter så utrolig mye, gråter, stopper, og gråter igjen. Jeg har ikke selvskadet på lenge nå, det hjelper ikke lenger, det hjalp ikke sist, uansett. Også er jeg redd, for hva jeg kan komme til å finne på. Jeg vil ikke måtte skjule armene igjen. Jeg skjønner det virkelig ikke, det er heller ingenting som utløser det, men hver gang det skjer, presterer en av vennene mine med å komme til meg med side problemer. Aller helst, flere på en gang. Så det blir bare for mye for meg, jeg har ikke krefter til å høre om andres psykiske problemer nå. Andre problemer derimot, jo - det går bra. Relativt vanlige ungdomsproblemer, mener jeg. Det.. Blir bare ikke det samme. Det knekker meg ikke.
På fredag skal jeg til BUP igjen, da skal jeg liksom ha kommet til en konklusjon. - Om jeg vil avslutte behandligen, eller ikke. Og jeg vet, jeg vet at jeg på ingen måte bør avslutte. Det er jo tydlig at jeg har store humørsvingninger, jeg ser det nå - etter å ha pratet litt med Hanne om det. Men, jeg får ingenting utav terapien likevel. Jeg vil begynne på medisiner igjen, til tross for at min erfaring med det er langt ifra bra. Langt ifra, virkelig.
Klarer ikke skrive mer, tankene mine er opptatt atm.
No comments:
Post a Comment