"..of cigarette burns on my chest."

Jeg hadde akkurat vært på butikken, kjøpt meg cashew  og yoghurt nøtter, en pose m og 0,5 l pepsi max. Egentlig fristet ingenting av det, og brus hadde vi allerede. Men jeg måtte bare gjøre noe, jeg blir gal av å sitte hjemme i min røyk-fulte kjellerstue hele dagen lang. Dessuten, så er det jo Gossip Girl, Ugly Betty og Broters & Sister på tv på onsdager. Det er vel somregel det som gjør onsdager utholdelige. Nå skriver jeg bare masse unødvendig vissvås fordi jeg aner ikke hvordan jeg skal begynne å fortelle om hvordan jeg har det, aner ikke hvor ordene befinner seg, formuleringene eller beskrivelsene. Det er som et ukjent territorium, selv om jeg burde følt meg helt på hjemmebane. 

Naboene har en katt, som går under mange navn. Som "pusen," og "jackass." Det spørs vel om det er moren eller datteren som roper på den. Denne katten liker meg, og tror stadig vekk at han bor her. Det er en katt som er uhyre søt, og ekstremt leken. Når han kom løpende mot meg idag kunne jeg ikke hjelpe å tenke "du blir tykkere for hver gang jeg ser deg, du." For så å tenke at han sikkert tenker det samme om meg. Hvorfor skal jeg alltid gå rundt å tenke på hva andre sikker tenker? Jeg er ikke redd noen skal dømme meg, jeg er ikke det. Jeg tenker bare det er naturlig, at andre tenker sånne tanker. Men katter? Lina, nå må du skjønne at ting begynner å gå for langt. 

Jeg tror jeg går ned i vekt for tiden, sakte vel å merke. Eller, det spørs fra dag til dag. Noen ganger spiser jeg mye, mens andre ganger.. Ikke. Jeg aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre med dette selvhatet, dette.. Så kalte livet jeg lever. Jeg står fast. Klarer ikke røre meg, klarer ikke skjønne. Klarer ikke analysere. Jeg føler meg tom, men likevel proppfull. Jeg er så fantastisk lei, av å ha det vondt, av å ha det godt. Jeg er lei alt.

Igår, tirsdag, hadde jeg det største sammenbruddet jeg har hatt på lang tid. (Jeg måtte oversette "breakdown" fordi jeg ikkje kunne huske hva det het på norsk, gøyalt.) Okei, jeg virker lite seriøs - men det kan jo ha noe med å gjøre at folk virkelig ikke tar meg seriøst. Jeg kan vel peke ut med sikkerhet to personer som tar meg alvorlig, Ida og Ingrid Louise. Men uheldigvis, så er de ikke innen rekkevidde. Jeg og Ida er så like, at det nesten er skremmende. Vi er på like plasser, på samme tid. Føler det samme, gjør det samme. Ikke identisk, men nært. Så hun skjønner, best av alle. Og Ingrid Louise, vel. Jeg tror på henne, så enkelt. 

Jeg skulle bare ønske at flere av vennene mine, de jeg har rundt meg kunne tatt meg alvorlig, kunne gitt meg en hjelpende hånd. Jeg vet, jeg overdramatiserer litt nå. Men de aller fleste skjønner det bare ikke, det vet ikke hvordan det er, hvordan de skal håndtere det. Og jeg respekterer jo det, men jeg føler meg likevel så alene. Så utrolig alene, og .. Gitt opp. 

Jeg er sikker på at dere i lignende situasjon som min, har hørt andre si at du bare kan prøve, prøve å være glad, prøve å smile. At mennesker, som du kjenner eller ikke kjenner minimaliserer problemene dine med små "søte" utsagn. De skjønner det kanskje ikke selv, at det sårer. Men det spiller ingen rolle, det gjør likevel vondt. Jeg fikk høre det idag, og jeg kan ikke huske sist jeg hørte det. Det gjør så vondt. Det sier så utrolig mye. Det er som de sier dette, bare på en kortere, og mer diskre måte. "Du har det ikke så vondt. Du kan jo bare prøve. Du kan jo bare vær glad."

En kompis sa dette, en som betyr mye for meg. Jeg vet han ikke skjønner, helt. Han vet jeg har det vanskelig, men han skjønner det jo åpenbart ikke. Og joda, det er greit det.. Men tror han virkelig det er så lett? Han er ikke personlig kjent med psykiske problemer, nei. Tiltross for det, han burde vite bedre. Eller? Han har en fin dag, en dag der han bare tar ting rolig, og ikke bekymrer seg. Vel, det er ikke så lett for meg. Jeg kan ikke skrue det av og på, da ville det vel for faen ikke vært et problem. 

Jeg skjønner at jeg bør starte opp med terapien igjen, jeg skjønner jo det. Men jeg føler meg så dum, så idiotisk. Å kunne tro at jeg kunne klare dette på egenhånd. Hvor forbanna dumt er ikke det? Jeg graver jo min egen grav, det er det eneste jeg er i stand til. Ønske meg selv død, ønske .. Ønske. Ja. Nei. Jo. Jeg vet ikke, jeg vet ikke hva jeg vil, hva jeg ønsker. Annet enn å bli meg selv igjen, missforstå meg rett, jeg er meg selv. Men den av meg selv, som jeg elsker er sperret inne, bak en svart sky. Av depresjonen. Jeg finner ikke frem til den jeg er, den jeg var. Jenta med utstrålig og selvtilitt. Utadvent og smilende. Hun andre mennesker likte, før de ble kjent med henne. Hun som jeg likte, hun som er meg. Hun som bare slipper igjennom et par sekunder i det jeg ler, oppriktig ler. Hun som lyser, når jeg er stein. 

Jeg vet igrunn ikke hva mer jeg kan fortelle. Jeg er tilbake i "jeg vet ikke hva som er galt" - fasen. Den gjør vondt, men så mye mindre vondt en når følelsene trenger frem. Så utrolig mye mindre vondt. Hvorfor har det seg slik, at de som bryr seg mest om meg, ikke kan være der for meg, og at jeg ikke kan være der for dem? Hvorfor i all verden bor Ida i Kristiansund, eller hvorfor i helvette bor ikke jeg der? 

Ida Ida Ida, I love love love you. Jeg vet ikke om du aner hvor uendelig mye du betyr for meg, du er en av de aller viktigste i livet mitt, ja. Det er du virkelig. Og jeg savner deg så fryktelig. Du sier du savner meg også, og jeg tror deg. Jeg gjør det. Men det er så rart, hvordan kan vi savne hverandre, når vi aldri har vært i hverandres nærvær engang? Jeg skjønner det ikke, det føles som om jeg har hatt deg ved min side hele livet, og at noen har tatt deg fra meg nylig. Det er helt absurd, jeg skjønner det. Jeg har heller aldri noensinne følt noe lignende. Du er så fantastisk, og jeg elsker deg så høyt. Når vi først møtes, vet jeg ikke om jeg kan klare la deg dra fra meg igjen, eller måtte dra fra deg. Jeg vet ikke om jeg er i stand til det, du er så utrolig mye. - Du gjør alt verdt det. You made me believe in soulmates all over again. 

Nå som jeg er så godt i gang kan jeg vel snakke litt om Mr. Douchebag. Vel, følelsene mine er der fortsatt, selv om jeg som regel ikke kjenner dem. Det kommer frem, i blant. Og for et sekund eller to smiler hjertet mitt mot skjermen. - For så å gjøre vondt som faen. Når jeg ser han, smiler det aldeles ikke. Da kan jeg ikke føle annet enn at det knuses om og om igjen. Jeg er så utrolig lei det, men samtidig ikke. Håpet jeg hadde.. Vet jeg ikke hvor er, jeg vet ikke om det er borte, eller bare gjemmer seg. Jeg vet ikke hva jeg vil tro det er, heller. Jeg vet ingenting, jeg føler meg nesten like tom som den hjernedøde kjæresten hans. Hvordan han er stand til å se noe annet enn kropp i henne, is beyond me. Ærlig talt, så vet jeg ikke lenger om jeg tror han bare ser det heller. Han gir utrykk for å være ganske så forelsket. Jeg hater det, nei. Det gjør bare vondt, som nå. Nå gjør det vondt, veldig vondt. Jeg vet jeg bare skriver for å skrive nå, men jeg har så mye å fortelle, så mye å få ut. Men jeg vet ikke hva, vet ikke, aner ikke, skjønner ikke. Jeg er bare meg, Lina, ingenting. Det er sånn han ser på meg, iallfall. Det vet jeg. Han bryr seg ikke, han er ikke glad i meg. Det han har fortalt meg er løgn, det vet jeg. Om han er glad i meg, om han bryr seg.. Hvordan i helevtte kan han gjøre dette mot meg? Han må skjønne det, han må skjønne hvor sterke følelsene mine er for ham. Det er nesten som om jeg kan si at jeg elsker ham, men det vet jeg ikke er sant. Det bare føles sånn, akkurat nå. Hjertet mitt lurer meg, og følelsene mine ganges med ti. 

Jeg bør legge meg, ettersom klokken er halv 4. De siste ukene har vært som dette, sitte våken halve natta, for så å ligge våken i senga til solen begynner å stå opp, for så å omsider kunne sove. Søvnen er ikke lenger en redning, den gjør det hele verre. Det tar evigheter å bare sovne, og evigheter å våkne, stå opp, gå ned, trille en sigarett og prøve å komme seg gjennom dagen, uten å gråte. Idag har jeg ikke grått, idag, som onsdag. Uten om natt til onsdag, men det teller vel ikke, gjør det? Vel, jeg er rimelig sikker på at jeg kommer til å gråte når jeg legger meg, det er ingenting nytt. Det er nesten som en.. Vane. En jævlig, uutholdelig vane. 

Ikke mulig å gråte seg selv i søvn sier du? 

- Well, I guess I'm magical.