Vi satt med middagsbordet, og vi kikket alle på den elektroniske bilderammen mamma hadde fått til jul av pappa. Den virker sånn at eg bare putter inn en sånn minnebrikke, med masse bilder på. Det er ganske så harry, men også litt koselig. 

"Nå klarer vi nok ikke spise middag i fred fremover." sa jeg.

Mamma lo litt, for så å si, "Eirik, si hva du sa igår."

"For Lina kommer det ikke til å bli et problem, hun spiser jo aldri middag likevel." sa han, for så å fnise litt. "Ikke frokost heller." La han til. 

Jeg ble helt satt ut, egentlig. Spiser jeg ikke middag? Jo, jeg gjør jo det. Okei, så orket jeg ikke igår, så jeg skjøv bare maten litt rundt på talerkenen, og kanskje jeg har dratt ut rett før middag et par ganger, men. Jeg spiser jo middag, jeg vet jeg gjør det. Idag, spiste jeg middag. Nei, ikke mye. Men det føltes som om det var mye, altfor altfor mye. Ekkelt, kvalmende, fettete.

Nei, nå skjønner jeg ingenting.