Across the Universe

 Jeg har så ufattelig mye å fortelle, så ufattelig mye jeg må få sagt. Men jeg klarer ikke, jeg finner ikke ordene jeg trenger. Klarer ikke formulere meg, eller i det hele tatt å skjønne hva det er jeg må få sagt. Hva jeg må gjøre, og hva jeg trenger i det hele tatt. Men jeg gjør et forsøk likevel.

 Jeg har humørsvingninger uten like, men jeg er mer vandt til det nå. Selv om jeg misliker det veldig. På torsdag var jeg tilbake på bup - det føltes ikke rett. Jeg følte meg så utilpass å dustete. Jeg vil ikke det, jeg mister troen på hele systemet før jeg i det hele tatt gir det en ny sjangse. Jeg har ikke tolmådighet til å sitte å vente på at kanskje, bare kanskje så vil jeg bli bedre. "Hvorfor så travelt?" spør du. - Jeg vil begynne på livet mitt, svarer jeg. Dessuten så tror jeg at fire år med jævelskap tyder på at ingenting er travelt lenger. 

 Vel, tilbake til timen. Det gikk greit, jeg føler meg mindreverdig og ekkel når jeg sitter der, men det er ingenting nytt. Jeg forteller om tanker og følelser, forteller ting hva fortiden angående selvbildet mitt, og gråter en skvett. Det kan vel ikke unngås, eller hva? Det var faktisk noe jeg ikke har fortalt noen andre før, om jeg ikke tar helt feil. (Dog, det er mulig jeg tar helt feil.) Så jeg skal sette meg selv på prøve, å fortelle dere det nå. Ok - det var ikke så lett, ettersom jeg nå stoppet brått opp, og fikk litt hjertebank, men dere kan vel få vite synet mitt på meg selv, og hvor alt selvhatet kommer fra. 

 Here it goes: Gjennom mesteparten av ungdomskolen gikk jeg gjennom gangene med headsett på hode, blikket festet i gulvet, mens jeg holdt pusten. Hvorfor det? Nei, jeg ville ikke vekke oppsikt, ville ikke være til bry. Det verste er at ved flere anledninger holdt jeg pusten uten å være klar over det, for så å nesten kolapse idet det gikk opp for meg. 

 Jeg har alltid vært en person som har hatt venner, i mer eller mindre grad. Men gjennom ungdomskolen så fortalte jeg ikke vennene mine om problemene mine, utenom ei som sto meg veldig nær, på en annerledes måte enn vennskap. Men som sagt, jeg hadde venner, og satte pris på dem. Men jeg kunne ikke hjelpe å synes synd i vedkommende jeg pratet med, ettersom den personen var nødt til å se på meg i det h*n pratet med meg. 

 Det er også en liten ting til, som jeg finner meg selv tenke på en gang i blant enda. Når jeg ser foreldre med barnevogner så tenker jeg som så, at de må tenke at de håper deres barn ikke blir som meg. 

 Jeg vet egentlig ikke om dette er så stort, eller viktig. På en side tenker jeg at det egentlig er fucked up. Men på en annen side, så er det så logisk for meg - likevel jeg ikke kan begrunne det med noe annet enn selvbildet mitt, og selvtilitten. Samt at jeg vet hvor stygg jeg er. 

 Jeg er ikke i stand til å holde meg til et tema, det er helt utrolig. Planen var å fortelle om humørsvingningene mine, og torsdagen, men det er jo streng tatt umulig når det er så mye tanker som svirrer i hodet mitt. Vel, timen gikk jo greit, men det var ubehagelig så jeg går ikke tilbake for min egen del. (Vurderer å snakke om innleggelse neste gang, ettersom jeg ikke våget sist.) Buss turen hjem gikk greit, helt frem til jeg skulle av, og fikk skikkelig angst i forhold til at det satt noen ved siden av meg. Jeg skjønner ærlig talt ikke hvorfor, men det er vel litt av greia. Så klart gikk det fint, og jeg kom meg hjem. Senere kom John Gustav på besøk, og vi satt i timesvis å spillte Guitar Hero, så litt Billiard. Kan ikke huske sist jeg hadde det så gøy, og i en så lang periode. Håper du vet hvor mye det betyr for meg. 

 Sist men ikke minst så har halsbyllen + halsbetennelsen kommet tilbake, det vil vel si .. den fjerde eller femte pencilin kuren? Herlig. Og for dere som ikke vet det, så er halsbetennelse i seg selv bare barnematen i forhold til halsbyll, noe som er et helvete, og er like vondt som hvor ekkelt det høres ut. Nå sitter jeg bare å venter på at My name is Earl skal begynne, sånn at jeg kan se på noe morsomt, så kanskje jeg klarer å kjempe mot tårene som ikke vil gi meg fred.