over the rainbow

Jeg klarte endelig innse at jeg måtte be mamma ringe inn til bup. Men det kan hende at jeg trenger en ny henvisning, dvs at jeg må tilbake til legen, og han må henvise meg igjen, noe som kan ta opp til et par månder. Jeg vet jeg bør komme til raskest mulig, men jeg vil egentlig ikke, så vente noen månder gjør meg ingenting. Eller, det kan komme til å gjøre meg noe, men jeg ser ikke på det som så veldig negativt, selv om jeg burde det. Kanskje jeg kan få.. Hm, forandret meg litt innen den tid. 

Jeg skulle ønske at de fleste rundt meg kunne se når ting vær jævlig, kunne se hvor sliten jeg er. Som Hanne, hun sier hun ser det. Hvor sliten jeg er. Det gjør så godt å høre, at noen ser det. At det ikke bare er jeg som føler det, men at hun faktisk -- ser det. Og hun ser meg heller ikke så ofte. Jeg skulle likevel ønske at de menneskene som står meg nærest kunne se, de som ser meg hver dag. Kanskje de også ser, men ikke sier noe? Det er egentlig verre.

Æsj, nå står det plutselig helt stille. Aner ikke hva jeg skal skrive. Eller, jeg vet ikke om jeg våger å skrive mer, akkurat nå. Så, jeg tror jeg skal legge inn noe John Gustav sa når jeg advarte han om at bloggen min kanskje var litt vel deprimerende, når han spurte etter linken. 

John Kasarvi sier: 
eg ska laga reinbuar i an

John Kasarvi sier: 
det e dei som komme itte det dystra å trista regne you know :) då e himmelen full av sol