Det viser seg at jeg kommer til på bup så snart som 12. februar. Nei, jeg ser aldeles ikke på det positivt. Jeg hadde gjort meg fornøyd med tanken på at jeg måtte vente et par månder, så skal jeg komme til om bare en uke! Jeg vil ikke, jeg vil ikke, jeg vil ikke!
Når jeg først har det bra, eller så nær jeg kommer det, iallfall -- så føler jeg meg alltid frisk. Når jeg sitter hos Eli, prater å ler. Jeg føler meg frisk, jeg føler meg som meg, bare litt innelukket. Jeg tenker for meg selv "jeg trenger ingen terapi, jeg klarer jo dette fint." Hver eneste gang ting er realtivt greit, tenker jeg dette. For så å bryte sammen uten å ane hvorfor, bare.. Fortvilelse, frustrasjon, alt. Det som er i veien er alt, og hva alt er. Vel, det er alt.
JEG VIL IKKE PRØVE, JEG VIL IKKE GJØRE EN INNSATS. JEG VIL IKKE INNSE HVOR SYK JEG ER, JEG VIL IKKE AT ANDRE SKAL INNSE DET. -- JEG VIL IKKE, VIL IKKE.
- Men samtidig så...
No comments:
Post a Comment