Det er kaldt og det er varmt, det er torsdag.

Klokken ble halv elleve, jeg kikket meg rundt i klasserommet i det jeg pakket sakene mine. "Jeg går nå" sa jeg, "Å?" svarte læreren. - "Ja jeg skal det jeg gjør hver torsdag." Hun nikket og jeg ruslet ut klasserommet, gjennom gangen, fiklet med sigarettpakken og gikk ut. Himmelen er lys blå, og solen skinner deg i ansiktet uansett hvordan du står. Men det er fint, i det du er ute så føles ikke ting så tungt, og sinnet er lettere enn du kan huske at det har vært før. (Bare unngå å kjenn etter, så skal du klare deg.) Jeg stod på buss-stoppet, og ville virkelig ikke vente på den bussen. Jeg vurderte, - "jeg bør vel gå. Jeg vet jeg trenger det, selv om jeg har det fint akkurat nå. Men samtidig, hva skal jeg snakke om idag?" Jeg hadde ingenting som jeg følte et behov for å få ut, nå. Jeg sa til meg selv: Om bussen kjører inn her, uten at jeg vinker den inn så drar jeg. Bussen kom, stoppet opp. Jeg stivnet, og bussen kjørte fra meg. Hvorfor? Nei jeg vet ikke, jeg ville ikke. Orket ikke. Trang ikke. Gikk hjem, og føler meg bra - og glad.