I have the idea, that you were, near."
Jeg har skrive trang, og skrivesperre. Jeg har tusen ord jeg trenger å skrive, men ikke ett eneste som kommer på plass som det skal. Jeg vet ikke hva jeg vil fortelle, samtidig som jeg vet så utrolig godt. Jeg skjønner ikke hva som skjer, tankene og følelsene mine er ikke som de skal være. Jeg kjenner ikke lenger hva som skjer, jeg vet ikke hva jeg vil, eller hvem jeg er. Jeg husker ingenting, jeg minnes ingenting. Jeg kan ikke huske livet uten dette. Denne skikkelsen som utgir seg for å være meg, og ødelegger de som er glad i meg. Dere fortjener ikke denne versjonen av meg, jeg fortjener ikke denne versjonen. Jeg vil så gjerne får den bort, men den er meg, og jeg er den; nå. Jeg mister troen mer og mer for hver dag, vil jeg noensinne bli kvitt dette? Vil jeg noensinne være i stand til å ha et normalt liv, som jeg kan elske? Vil jeg noensinne være i stand til å være en versjon av meg selv, som jeg ikke hater? All troen, forsvunnet. Håpet, var det noensinne der? Jeg vil ikke leve som dette, jeg vil ikke påføre andre smerte, ved å være "meg selv" som syk. Jeg misunner selvmordskandidater og kreftsyke.
Jeg er så redd for å miste menneskene som betyr aller mest for meg. Det er mange jeg vet med meg selv at aldri kommer til å forlate meg. (Eller gjør jeg egentlig det?) Men det er likevel så vanskelig, så ufattelig vanskelig. Jeg er så redd for at vennene mine skal gå lei, og ikke orke mer. Og jeg kan jo forstå det, men jeg vil ikke bli forlatt. Jeg vil ikke sitte igjen uten noen andre enn monsteret som har tatt over min sjel og sinn. Jeg elsker livet i deres nærver, men når dere forsvinner forsvinner jeg, og livet. Og om dere forsvinner for godt, vil jeg være fortapt.
No comments:
Post a Comment