Jeg hadde gått en uke uten et ordentlig sammenbrudd. Men idag, fredag den trettende på skolen så kom det. (Nei, jeg tror ikke det har noe med dagen å gjøre.) Jeg trodde ting skulle bli litt lettere, det føltes sånn. Et ordentlig sammenbrudd, midt i timen. Det varte lenge også, en time eller to. - Dog det føltes som en evighet, jeg måte bite i meg gråten, selv om noe slapp unna. Det var ingenting som hendte, absolutt ingenting. Det skremmer meg, at det bare kan dukke opp på den måten. Jeg trodde jeg ikke var i "stand" til å få det når jeg var på skolen, og rundt andre mennesker. Guess I was wrong, dead wrong. (I really wish you'd noticed, tho.)
Jeg har lite håp i forhold til det meste, men å bli frisk. Nei, det kan jeg ikke engang innbille meg. Er det i det hele tatt mulig, nå? Som det hele har gått så langt. Jeg ønsker det så veldig, og tvi holder på den lille resten av håp som jeg har igjen. Jeg tror heller ikke at jeg er i stand til å bli frisk på egenhånd. Jeg trenger hjelp, og ikke fra hvem-som-helst. Men jeg vet du ikke er i stand til å hjelpe meg, ingen er det. Ingen andre enn meg selv, jeg vet så utrolig godt. Selv om jeg ikke forstår. Vær så snill, vis meg at du vil ha meg frisk. Si du vil lære å kjenne meg, den jeg er inderst inne, under depresjonen. Fortell at du vil se meg skinne, som jeg pleide.
Smerten sniker seg innpå meg, litt og litt for hver dag. Og når sammenbruddene trenger seg gjennom, gjør det bare vondere og vondere. Smerten er nærmest uutholdelig og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, hva annet jeg kan gjøre enn å vente på at det skal gå over, selv om det kan ta timesvis. Jeg blir utrolig destruktiv, og tendensene kan komme tilbake. Selv om jeg føler meg for jævelig, avskylig. Bruker alle mine krefter på å la være, jeg vil aldri tilbake dit.
The four letter word got stuck in my head,the dirtiest word that I've ever said - It's making me feel alright
For what it's worth I love you, and what is worse I really do
No comments:
Post a Comment