Din Skugga

 Jeg er så fryktelig sliten, og vet ikke lenger hva jeg gjør. Jeg ødelegger for de jeg er glad i hele tiden, trykker dem ned sammen med meg, og gjøre dem sinte. Prøver ubevisst å skyve dem bort fra meg, selv om jeg vet at om de forlater meg, gir jeg opp. - Også derfor. 

 Øynene mine vil ikke se, vil ikke åpnes, munnen min vil ikke le, vil ikke prate, sjelen min vil ikke føle, ikke føle smerten som spiser meg opp. Matlysten er borte, og det føles som om innvollene mine spiser seg selv, en konstant fysisk og psykisk smerte som jeg ikke holder ut med. - Men jeg gjør det like vel. Er så mye jeg trenger å formidle, så mye jeg vil si til så mange. Klarer ikke, er ikke sterk  nok. Styrken jeg en gang hadde har forlatt meg, og jeg ligger på dødsleiet. 

 Vil fortelle hvordan det føles, sånn at du vet det. Du er den eneste jeg føler et behov for å dele mine innerste tanker med, for de andre som betyr like mye gjør jeg det allerede med. Du vil ikke ta imot det jeg har å si, du vil ikke høre. Jeg trenger å fortelle deg hvor vondt det gjør, hvordan det frister å rive av din egen hud for å slippe smertene på innsiden, hvordan en vil ødelegge seg selv utenpå, sånn at det matcher det som er inni. Hvordan smerten tar pusten fra meg, og får meg til å vrenge meg i gråt. Jeg vil du skal se meg sånn som jeg ser deg, og jeg vil du skal prøve å forstå, og gi meg en sjangse til å åpne meg opp for deg, helt. 

 Jeg vet jeg trenger det, men jeg tror du trenger det mer enn meg. Jeg vil du skal være klar over at selv om du har det vondt, så slipper du denne type smerte. Vil du skal sette pris på det du har, (og det du slipper å gå gjennom.) 

Du betyr mer for meg enn jeg noensinne kunne forestille meg. 

«Jag blir din skugga 

Jag blir den du aldrig ser 
Låt mig bli din skugga 
Jag skadar dom som ler 
åt dig, din skugga 
Jag blir ögon på din rygg 
Låt mig bli din skugga 
och du bli min»