Love me two times

 Jeg er hjemme igjen, etter et fire dagers opphold på UPA. Det føles som om jeg har vært der en evighet, men samtidig føles det som om jeg har vært hjemme hele tiden. Det har vært slitsomt, kjedelig og greit på samme tid, men jeg vet ikke om jeg er klar for å dra tilbake etter påske. Det ble for mye, men for lite. Jeg vet jeg bør, men tror ikke jeg er klar. Hvorfor skal det være så vanskelig? Jeg skjønner ikke situasjonen min, skjønner ikke hvor jeg vil, hva jeg skal og hva jeg må. Vil bare leve, men klarer ikke. Jeg er innesperret i et helvette av depresjon, selv-hat, forvirring og angst.

Jeg drømte vi var sammen igjen

og ble vekket av min egen latter.

Jeg lette sanseløst rundt meg,

blikket stengt av tårer.