If I could I'd wish it all away

 Om man er åpen angående ens psykiske helse så blir en sett ner på, og beskrevet som et invidid som bare tenker på seg selv, og ikke kan se lenger enn sin egen nese. Hvorfor skjer dette? Jeg vil være åpen om mine problemer, så mye som jeg klarer, hvorfor skal jeg bli behandlet som en egosentrisk dritt på grunn av det? Jeg har levd mange år av mitt liv ved å holde det for meg selv, noe som utløste i destruktivitet og ganske enkelt overbelastning. 

 Jeg skal ikke nekte på at jeg tenker mye på hva som skjer med "meg", altså sykdommen. - Men det er jo ikke annet enn en selvfølge, det er derfor det er et så stort problem. Jeg kan ikke legge det fra meg lenger, det er for stort og tungt, og jeg er ikke villig til å prøve, for om jeg gjør det så kan det vokse så stort at jeg aldri vil kunne få det frem, og bekjempe det.

 Noen ganger lurer jeg på om jeg bare burde legge det fra meg, som at jeg bør skjule det når jeg er sammen med de menneskene jeg er glad i. (De få jeg har igjen, også en grunn til å gjøre det; please don't leave.) Men da kan jeg risikere å ha det med meg hele livet, aldri få det bort. At det bryter meg ned når jeg er alene, selv bare noen minutter. Jeg har gjort det før, selv om det er lenge siden. Det ville blitt verre nå som alt er så utrolig mye større. 

 Unnskyld, men det kan jeg aldri gjøre. Selv om jeg setter mange andres liv og lykke foran mitt eget, så sier hodet mitt at jeg må kjempe mot dette, og jeg må aldri lukke øynene å gjemme det inni meg. Livslysten er allerede utrolig lav, og om jeg gjør det så kommer alt til å forvinne, også meg. Håper virkelig ikke at det gjør at jeg mister flere av mine venner, men jeg må gjøre det sånn, må tenke på at jeg vil bli bedre, og gjøre noe med livet mitt. Hjelp meg, i steden for å se ned på meg. Jeg tror jeg trenger det mer enn noensinne nå.