Jeg er fri

 På dette rommet har jeg levd mesteparten av de siste tre ukene. Jeg må ærlig si at jeg er litt stolt. Jeg føler oppholdet mitt der har hjulpet meg, jeg sier ikke at jeg er frisk. Men humøret kjennes mye bedre, energien og konsentrasjonen er fortsatt dårlig, men jeg håper på at det også skal komme seg. Jeg vil fungere som andre, det kan vel ikke ta så utrolig lang tid? Time will tell, som vanlig.

 Det er vanskelig og slite med ting som andre tar på strak arm. Jeg blir stolt når jeg gjør mye i løpet av en dag, i forhold til de fleste av dere er det jeg anser som "mye" lite for dere. Det er slitsomt å plutselig oppdage at man har falt totalt utav samtalen, og skjønner ingenting, og må be vedkommende som prater om å gjenta seg selv. Da føler man seg som en burde. Jeg har også utrolig vanskelig for å ta avgjørelser, som de fleste som har vært med meg på butikken vet. Men de skjønner jo ikke at det henger godt sammen men lidelsen min eller hva jeg skal kalle det. Så det er ikke sjelden at jeg blir mast på om å skyndte meg, og da stresser jeg, føler jeg er til bryderi og i bunn å grunn bruker enda lengre tid. Teit dilemma, men det er sånn det er. Det må bort.

 Uansett så har humøret mitt blitt endel bedre, jeg føler meg lettet, og fri. Glad, men ikke lykkelig.

Jeg elsker vennene mine

 Jeg er så utrolig takknemlig for all den støtten jeg har fått gjennom dette. Ingen bagatelliserer det, kanskje heller det motsatte. Men det er fint, kunne få litt oppmerksomhet i blant. Føle at man er verdt noe, og at det er noen som er glad i en. Eller, jeg vet jo at det er mange som er glad i meg. Det er likevel godt å få det bevist, så jeg virkelig vet. Og ikke setter spørsmålstegn ved det. Jeg er meget, meget, meget takknemlig for disse utrolige menneskene. Reidun Beate, Eli, Marte, Ane, Ann Kristin og Kent Ove.

Orkidé ifra Reidun Beate, minne bamse ifra Eli. 

 Roser ifra Marte, bamse ifra Kent Ove