Running up that hill

"It doesn't hurt me. You wanna feel how it feels? You wanna know, know that it doesn't hurt me? You wanna hear about the deal I'm making? You be running up that hill, you and me be running up that hill. If I only could, be running up that hill."

Jeg er utrolig forvirret, men jeg kjenner ikke helt til grunnen selv. Jeg tenker på ham, narkokongen som jeg klarte å forelske meg i, etter hans sjarmering og trygghet. Da jeg fortalte hva jeg følte trakk han seg tilbake, umiddelbart. Fantastisk, livet er så herlig. Han nærmest ba meg falle for ham, jeg skjønner det ikke. Jeg husker begynnelsen, det gjør jeg jo, han dreiv å advarte meg mot seg selv. Men jeg gadd ikke høre på ham, hva kunne det vel skade? Det var jo ikke det at jeg hadde planlagt å forelske meg i ham eller noe. Han var så annerledes, han sjarmerte meg i senk, men ikke med standard kommentarer som "du er så pen" etc, det var bare oppriktige ting, spontane ting fra hjertet. Savner det sånn, han fikk meg til å føle meg bra. Det har ingen andre klart, ingen. Ikke engang henne. Det savner jeg, måten han fikk meg til å føle. Måten han avslørte at han brydde seg, uten at han faktisk innrømte det. Jeg savner nærheten som egentlig aldri var der. Grunnen til at jeg skriver dette, er fordi jeg hat tenkt så mye på ham de siste to dagene, det er fordi han er pålogget, han står vanligvis på borte. Forskjellen for meg er vel at når han er borte, er han ikke der. Han er borte. Mens når han er pålogga er han bare et enkelt tastetrykk unna, og her blir det vanskelig.

Jeg savner nærheten jeg hadde med henne, også. Det gikk nemlig også rett vest. Alt var rosenrødt, men så ble lykken min drept. Det hele var feil, en feiltagelse. En missforståelse, men ikke for meg. Jeg vet hvem jeg er, og at det er mennesker jeg faller for. Ja, det er sikkert og visst. Noenganger lurer jeg på om jeg ville følt noe om jeg hadde kyssa henne, eller om hun hadde det. En side av meg vil bare ha henne, ha henne med meg alltid. Jeg vil bare ha noen, noen jeg kan føle meg trygg hos. Hun kjenner meg så godt, så det er vel derfor. Jeg elsker henne ikke som jeg gjorde før, men jeg er redd det fortsatt ligger i underbevistheten min. Jeg er redd for at det skal komme tilbake, at noe skal komme å ta det frem igjen. Men på en annen side håper jeg på det, jeg vil at det skal komme tilbake, men at det skal være gjensidig. Jeg lurer på om hun noenganger tviler, tviler på hvordan hun føler for meg. Eller, nei. Om hun tviler på hvordan hun følte for meg etter hun sa hun ikke elska meg, etter hun sa hun var hetero. Jeg lurer sånn, jeg vet ikke hvorfor. Det tapper meg bare for energi, men jeg har endel usvarte spørsmål som jeg til nå har skyvd vekk, og det har vært okei. Men nå kom det tilbake, all tvilen, og forvirrelsen. Han og henne, henne og ham. Jeg er glad vi er venner nå, jeg og henne. Hun er så dyrbar, skatten min. Men hun er utrolig forskjellig som venn. Noenganger virker det som om hun ikke husker, hun fortrenger det, jeg vet jo det. Men jeg kunne tenke meg å sett det i øynene hennes, bare sett minnet som jeg holder så kjært i hennes øyne, øynene hennes er som store hav. De rommer så mye, men ingenting om oss, eller om meg. Jeg lurer på om hun vet, jeg tror hun vet. Nå vet du, min vårsommerfugl.

Det jeg ønsker er å holde henne tett inntill meg, ikke som venner, ikke som kjærester. Holde henne så nær at vi blir ett, en sjel delt på to. Jeg tror det er alt vi trenger, hun er min sjelevenn. Hun er min sjel.

Alt jeg ønsker er å sitte i hans armkrok, bare være nær. Og trygg.