Believe

Om man skal leve livet, og ikke tro på diverse paranormale og ulogiske ting ødelegger man fantasien, kreativiteten og spenningen. Det høres kanskje rart ut at det kommer fra meg, som ikke har et snev av religiøs tro, men jeg snakker ikke om religion. Jeg snakker om magi, jeg snakker om parallelle verdener, mennesker og dyr. Det å kunne la fantasien løpe løpsk, og skape en egen sannhet, som kanskje bare du kjenner til, men som du vet og føler er sann, for deg selv.

Det er en nydelig hvit katt med hint av brunt i pelsen som bor nedi veien her. Det siste året, eller kanskje lenger, har jeg bare sett den sent om kvelden. Den er så mottakelig, den aksepterer meg på en måte. Den kommer til meg, bare jeg ser på den, bare jeg puser på den. Det er ikke alltid den er der, men det gjør ingenting. Den er der når jeg virkelig trenger den, jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det, men det er som om den vet når jeg trenger noen, eller noe.
Jeg har vokst opp med katter, og har elsket dem alle av hele mitt hjerte, men jeg må ærlig innrømme at dette er den vakreste katten jeg noensinne har sett, og den som virker mest god hjertet. Du sier kanskje at det bare er tilfeldigheter, men jeg vet, jeg vet at det ikke er det. Fordi jeg tror på min fantasi, jeg tror på min egen sannhet.
De siste dagene har vært utrolig frustrerende og forvirrende, jeg holder meg sammen, og det er heller ikke et problem. Men det tærer jo på, det gjør jo det. Alt er rotete nå, jeg skjønner ikke hvor noe tar veien. Jeg forstår ikke hva jeg gjør med meg selv, ikke hva jeg vil, eller hva andre vil. Det er ikke rett.
Jeg møtte den katta i dag, da jeg gikk hjem ifra min bestevenninne, Eli. Den løp mot meg før jeg hadde sagt noe til den. Jeg løftet den opp, og holdt den inntill meg, strøk på den og det fikk meg til å føle meg bedre med meg selv. Jeg kysset den på hode, og satte den ned. Den satt der og følgte med meg når jeg gikk hjemover.
I’ve got an guardian cat.