The Cardigans

"I don't care if you really care
As long as you don't go."

Jeg satt i bussen og hørte på musikk, Cardigans blant annet, også satt jeg og tenkte et år tilbake. Mer eller mindre ett år da jeg og teatergruppa mi satt på bussen til(eller var det fra?) Oslo. Jeg husker at vi sendte meldinger til hverandre, meg og henne. Tiltross for at vi var rundt 5 meter ifra hverandre. Men ting var ikke enkelt, det å føle nærheten var ikke så enkelt som vi begge skulle ønske det var. Jeg husker at jeg tok mot til meg, og gikk bak og satte meg ved siden av henne. Da satt vi helt alene helt bak i bussen, og Moulin Rouge ble vist på tven. Vi satt rett på siden av hverandre, men jeg så ikke på henne. Ikke fordi jeg ikke ønsket, men fordi jeg ikke klarte. Jeg var jo så stygg, er? Men jeg merket etter en liten stund, at hun satt og så på meg, og smilte. Bare satt der, og smilte i min retning, jeg gløttet bort et par ganger, men klarte ikke oppnå øyenkontakt. Hvertfall ikke noe av betydning. Det angrer jeg på, men likevel ikke. Det hadde ikke gjort noe annerledes.

Jeg fikk en sms hos henne en kveld, der hun forklarte hvorfor hun har unngått meg i det siste, det har visst ikke noe med meg å gjøre.. Eller det har jo det, men ikke på den måten jeg trodde. Jeg var kanon sikker på at hun bare ville gi blaffen i kontakten vi hadde, og jeg vet at om hun ikke hadde sendt den smsen, hadde det kanksje hendt. Jeg følte meg bare som en byrde, og noen som drev å maste og maste på henne. Men hun bryr seg jo, og hun skjønnte ikke hvor mye jeg hadde brydd meg, og hvor lenge. Grunnen til at det kanksje er over et år siden hun fortalte meg hvordan hun hadde det er fordi hun tenkte at hun ikke ville være en byrde for meg, hun trodde at det ville gjøre livet mitt vanskeligere. Det gjør meg litt trist, at jeg har tenkt så feil så utrolig lenge, og ikke bare bestemt meg for å få det utav henne. Men jeg ante jo ikke.. Jeg håper inderlig at hun forstår at det ikke er noenting jeg heller vil enn at hun skal åpne seg for meg, fordi da føler jeg det meget mye bedre med meg selv. Jeg har lengtet etter våre samtaler, eller.. Samtalene fra hennes side, der hun kunne stole fult å helt på meg. Men jeg er veldig usikker på henne, hun gir uttrykk for noe, men det forandrer seg før jeg får sjangs til å tenke meg om. Jeg skjønner absolutt ikke hva hun vil nå. Jeg prøver så hardt om å være der for henne, men hun gjengir det ikke. Hun lar meg ikke hjelpe henne. Det er det som er vanskelig, det er det som sårer meg mest oppi alt dette. Jeg forstår ikke, ikke i det hele tatt.

Ikke nok med det, det har hendt relativt mye de siste dagene.. Eller, det har vel kanskje ikke det. Men mitt liv er ikke så veldig action fullt, så for meg har dette verdt mye å tenke på. Jeg tror jeg så ham, på mandag. Jeg er 90% sikker, men jeg tviler på min egen hukommelse nå. Angsten kom kanskje fem minutter etter, når det gikk skikkelig opp for meg. Det var sikkert det verste tilfelle av angst jeg har hatt, også kom jeg ut av t-banen ved egertorget og det var mennesker overalt, så det var en herlig blandig av angst og sosial angst. Alt på en gang, jeg kunne ikke forstå det, ikke bare det at jeg tror jeg så ham, men han hadde en barnevogn. Jeg vet at han er pappa, men det henger bare ikke sammen.. Han bor ikke i der, ikke ungen hans heller. Det er bare så utrolig lite sannsynlig. Hva er ordsen? Problemet er ikke at JEG så HAM, men at HAN så MEG. Det skulle aldri skje, han skulle aldri få vite hvor stygg jeg egentlig er, det ble så mye og jeg kjenner jeg sliter bare med å skrive dette nå. En åtte timers buss tur, ikke et minutt med søvn. Det er mye tenke tid, litt for mye. Nå er jeg jævlig sliten, så jeg legger meg.

Jada, jada. Jeg sa jeg ikke skulle skrive før en del kommenterte på det forje innlegget. Men jeg klarer bare ikke holde dette inne, det må ut. I need a little relief.