Rot, rot, rot

Jeg er så usikker på alt dette. Jeg vet ikke hva som foregår med meg lenger, er jeg bedre? Eller er jeg verre? Depresjonen har avtatt, men jeg føler meg helt splittet. Helt demontert, jeg trenger noen. I need my jailbird.

Jeg sitter våken til langt på natt, helt uten grunn. Tiltross for at jeg vet jeg må tidlig opp for å jobbe med skole-arbeid. I morgen skal jeg faktisk på skolen, og her sitter jeg. Fullt klar over at jeg burde sovet, ettersom jeg må stå opp.. 7 i morgen tidlig. Men jeg har pratet med Emelie, og litt med Ida så det er greit. Emelie er utrolig bra, og vi skal get together en dag. :-) Det blir bra, da skal det prates om alt og ingenting. Mest alt. Jeg gleder meg.

Jeg drev nesten Marte ifra med the other day. Det gjorde så vondt at jeg nesten ikke klarte å puste, men hun forstår når jeg klarer å forklare alt sammen, og når hun klarer å forstå. På en måte føler jeg at jeg prøver å ødelegge for meg selv, men jeg vet ikke. Jeg er bare ustabil, jeg gjør og sier ting som jeg ikke tenker over. Og det kommer ut helt feil, jeg formulerer det som om jeg skylder på dem, når jeg egentlig skylder det på meg, for alt som går galt i denne verden er på grunn av meg. Alt i min verden. Og det er jo heilt totalt idiotisk, det er jeg klar over. Ulogisk, ja veldig. Det er det samme med hvordan jeg ser på meg selv, som verdiløs. Alle mennesker er verdt noe, uansett. Men jeg er som et unntak, og det er jo helt på jorde. It doesn't make any sense. Men likevel er det sannheten når jeg ser på meg selv. All styggheten.

Det er som om hver dag som går tenker jeg mer og mer på ham, det er vondt. Det er slitsomt, det er helt maks unødvendig. Han var ikke god imot meg, på slutten. Men jeg var heller ikke god imot ham. Han var det beste. Han var helt utrolig, helt fantastisk. Det var for godt til å være sant, det var virkelig det. Han var ikke som noen andre.

"Kan jeg ringe deg?"

 - Hvorfor det?

"Fordi jeg vil høre deg."

Er dette vanlig å si? Nei, nei det er det ikke. Det er så, unormalt men tilfeldig. Så omtenksomt, men likevel ikke planlagt. Det er fra hjertet, helt enkelt. Han var sånn, han var heilt annerledes. Oppriktig, omtenksom og alt var ifra hjertet. Det var sant, det ér. Han har utseende med seg, det er klart. Men han ble så utrolig mye vakrere når jeg ble kjent med hvordan han egentlig var. Som når han pratet med meg på telefonen, og trodde han hadde mistet en kompis. Han knakk sammen, å gud så mye jeg kunne gjort for å vært der med ham. Jeg møtte en helt ny side, som gjorde at jeg falt enda mer. Han fikk meg til å føle meg bra med meg selv, det har ingen klart før ham.

Poff, så forsvant alt vi hadde. Alt som jeg trodde vi hadde. Han ble en helt annen, med skallet til den nydelige gutten, eller mannen som jeg tidligere hadde satt så utrolig høyt. Det var endelig noen ny som hadde den høyeste plassen i hjertet mitt, så tar han det fra meg. Og går i motsatt retning, og ødelegger meg. Totalt. Jeg ville ikke leve, det var endelig nok. Jeg er her fortsatt, jeg lever enda. Det vil jeg gjerne fortsette med, jeg klarer meg nå. Men kan ikke gjøre annet enn å tenke på ham, savne han som gjorde meg så godt, og forakte ham som sendte meg bort. Savne det utrolige smilet, vakrere enn diamanter. Og stemmen, ja stemmen. Jeg savner det så mye, så utrolig mye. Jeg vil holde ham, og jeg vil at han skal holde meg.