Stavanger

 Jeg møtte søskenbarnet mitt og hennes room-mate på kaien, vi ruslet rundt. De spiste også var vi på vei mot et buss-stopp da vi så en dame liggende på fortauet. Bevisstløs. Vi ble veldig usikre på hva vi skulle gjøre, men bestemte oss for å gå bort, samt andre som kom etter oss. De prøvde å prate til henne, og vekke henne men uten hell. Hun hadde puls, og dem ringte til ambulanse. Som kom en god stund etterpå, ifra Sandnes.

 Hun hadde helt blåe hender, også veldig blå i ansiktet og rundt øynene. Hun hadde også plaster og sår i ansiktet fra før av, hun såg ikke ut som om hun hadde det så bra, for å si det enkelt. Politiet nevnte også at hun var en kjenning, og det sier vel litt av grunnen til at hun ligger der. Men like mye rett på livet har hun, tiltross for eventuelle narkotika eller alkohol problemer. Kanskje begge for alt jeg vet. 

 Det var vondt, jeg kjente smerte inni meg når jeg så på henne. Hvem vet hvor lenge hun har ligget der? Det er mange mennesker som gir blanke faen, det er vel ikke deres problem er det vel? Å gå forbi et ubevisst menneske må stride på menneskerettighetsloven. Ingen kan gjøre det, det er det som burde vært kriminelt. Uansett så føler jeg meg som et jævlig dårlig menneske som ikke gikk bort med engang, men stod å nølte noen minutter, sammen me Ingebjørg og Åse. Det er jo det at man aldri vet om vedkommende er farlig, men vet aldri hva som er på fære. For alt vi visste kunne jo vedkommende bare... Nei jeg aner ikke. Det jeg tenkte på er vel at det er meg, og jeg våger liksom ikke gjøre noe, på grunn av at det er meg. Det er helt sinnsykt, (bokstavligtalt) men min dårlige selvtilitt spiller inn på sånne ting også. Det er ubegripelig selv for meg. Jeg angrer, jeg skulle løpt bort og vært et bra menneske, ikke stått på andre siden av veien å se på i noen minutter, for så å rusle bort. Dritt dritt dritt, jeg er bedre enn det. Det vet jeg jo.