"hola" sier han, og jeg trodde ikke mine egne øyne. Er han ikke sint mere? Er alt liksom ok nå? Jeg skjønner ingenting, hei svarte jeg. Dagen igår var jævlig, frem til det. Jeg vet ikke hvorfor, men det løftet dagen min, det er forbanna trist at han fortsatt virker den måten på meg. Jeg hadde igrunn kommet meg på go vei, til å komme over ham mener jeg. Han har nok stoppet prossesen en del. Men det er på en måte greit, jeg vil bare at ting skal være som før. Mellom oss mener jeg, det koselige forholdet med alvorsprater som plutselig bare blir tullprat. Han fikk meg til å føle meg bra. Så bra. Savner det utrolig, savner den tidligere ham. Savner ansiktet hans, og stemmen. Savner alt som han til slutt tok ifra meg. Jeg overdriver ikke, jeg er ekstrem. Når jeg først faller for noen, er det ikke det samme som å snofle. Det er rett på tryne, og det kommer alltid som et forbanna sjokk. Jeg gir ikke lett slipp på ting, jeg holder fast til jeg blør i hendene. Likevel det ikke er det jeg ønsker. I am an needy person, when things develop. Han skal sone 4 månder til høsten, jeg tror han kommer til å greie det bra. Han sa også at det ikke er umulig at det blir mer, jeg tviler ikke et sekund. Han kommer til å klare seg bra der, men han burde passe seg i dusjen. Han er nemlig ikke stygg, for å si det enkelt. Hva jeg i bunn å grunn føler for ham aner jeg ikke, jeg er.. Forvirret, til de grader. For meg er han trygghet, det er en total kontrast i forhold til hvem han prøver å være. Men, jeg vil bare at han skal holde meg, hvorfor er det så mye å be om?
No comments:
Post a Comment