jeg har egentlig mye å prate om, men ingen bilder til å illustrere det. men om dere fortsatt har fantasi, og ikke har latt den blitt ødelagt av tv og internett skal det vel gå rimelig bra rekner jeg med. dere vet alle at jeg var i bergen i forje uke, det var fint men utrolig slitsomt og litt fælt også. jeg ble beglodd som noe utenomjordisk - noen soler seg i alle blikkene de får, og lever av det. jeg hater det, jeg forakter det. du skjønner ikke? siden jeg ser ut som jeg er? ville ikke du sagt at du er deg selv? det er det jeg også gjør, jeg er meg selv, og jeg gjør det jeg vil, og jeg uttrykker meg som jeg må. tanken på burka har slått meg så utrolig mange ganger, det hadde vært delig - vært unsynlig og tildekket. (jeg snakker for min egen del, ikke religionen og de damene som lever i det.) men jeg kan bare ikke bli the girl next door sånn at folk skal slutte å kikke på meg, jeg kan ikke være som de "vanlige" når jeg ikke er en av dem. som oftes ignorerer jeg det bare, kikker meg ikke om så jeg slipper å se det - men det er jo faen ikke så jævlig lett. jeg føler meg som en forbanna gris. jeg er en gris, stygg feit dustete gris.. når jeg var en tur på butikken i bergen for å kjøpe sjokolade som jeg ikke engang hadde lyst på.. jeg rekner med at det handler om å ødelegge meg selv, grunnen til at jeg gjør det mener jeg. jeg trenger å blø litt, og slutte å spise. men back to the point, da jeg gikk inn i butikken stod det noen småunger untenfor og pekte meg i ansiktet rett på siden av meg, jeg skjønner det jo. de er små og har ikke sett noe sånn før, men hello det hjelper ikke på min selvtilitt likevel jeg bare smilte av det. men når jeg betalte for det jeg kjøpte så satt det ei jente i kassen (som jeg hadde sett noen dager før, og blitt litt interresert i) som sa "jævlig kult" bare rett ut, og ikke hva hun siktet til, men d'oh jeg skjønnte hva hun mente og svarte momentant "tusen takk" uten innvlevese og slengte på et skreivt smil. jeg følte meg som en drittsekk etterpå - det kom jo så uventet. jeg svarte bare sånn som jeg alltid gjør når jeg får kommentarer, når jeg vet de bare lyver. men jeg angret meg hele spaserturen tilbake, at jeg ikke gjorde noe mer enn det, jeg kunne sagt "hva?" eller noe og startet en samtale. jeg, er, en, komplett, idiot.
på torsdag var Nils-Henrik fortsatt i Bergen, og vi snakka litt halvhjerta om å møtes, men det ble det ingenting av ettersom jeg bare ikke hadde tid. at all. jeg hadde nok dødd om jeg skulle møtt han, men jepp jeg har lyst. men det hjelper ikke, jeg kan ikke møte noen og få dem til å ville ha kontakt med meg, like meg liksom - når jeg ikke liker megselv.
på fredagen var vi på Osterøy, hos oldeforeldrene mine.. det var veldig fint allikevel tiden går ganske sent og jeg var små sugen på sigg. fikk ordnet det og prata mer med oldemor, som forresten er den beste oldemoren noensinne. hun sier alltid så utrolig mye fint til meg, som jeg vet hun mener, fordi det er bare in the moment. hun har 5 barn, og barnebarn, og oldebarn - sist gang vi var der gikk brannalarmen ved et uhell og vi måtte taste inn koden.. det var fødselsdatoen min. også denne gangen hadde jeg nevnt det med at jeg skal starte opp friteatergruppe (som jeg må faen meg ta tak i nå, glemmer det hele tiden!) når vi dro sa hun til meg at hun var så stolt over meg, og jeg spurte automatisk hvorfor... hun sa fordi jeg er så flink, og utretter ting på en måte, også er så fin.. jeg er så utrolig glad i henne, og har tårer i øynene når jeg skriver dette. jeg vil ikke miste henne, aldri. har aldri opplevd et dødsfall, uten om kjæledyr. de er gamle nå, jeg skjønner jo det.. men så utorlig fine mennesker fortjener å ha det godt for alltid. jeg gråter nå.
«sing for the teachers who told you that you couldn't sing»
jeg savner alle kommentarene jeg fikk i høst, først nå skjønner jeg at de virkelig mente det. jeg var tjue kilo lettere for faen! kanskje ikke alltid på grunn av at det jeg gjorde var sunt (spiste iblant veldig lite) men jeg var tjue kilo lettere.. men når jeg gikk på veggen etter jula gikk alt rett vest, jeg begynnte litt å legge på meg, klarte ikke gå på skolen, var innlagt etc. etter innleggelse ble ting bra - ja men etter det orket jeg ikke tenke på vekta, jeg merket jo ingen forskjell. oh my god om jeg gjør det nå. jeg er feitere enn jo noensinne har vært, er jeg rimelig sikker på iallfall. men jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. fra 18 august (skolestart) skal jeg slutte med godteri for et år, minst. det har jeg klart. jeg er egentlig ikke så glad i det lenger, jeg spiser det hele tiden - ja. men jeg trenger det ikke, det er ikke så godt som en tror. jeg skal erstatte det med røyk. ja. men nå om dagene spiser jeg så mye av sånn dritt.. likevel jeg ikke vil ha det. hva faen er det godt for? jeg ødelegger meg på en annen måte enn før, slutter å skjære meg opp. jeg tror det er det. jeg fåretrekker å være dekket i sår og arr enn å være feitere. hmm jeg savner det å være så sulten at jeg svimler når jeg reiser meg for fort, eller bare reiser meg i det hele tatt. skal begynne å spise mindre, ikke slutte å spise altså! men spise meget, meget mindre. magen venner seg fort til det. jeg vil ikke føle meg som dette, da vil jeg heller ikke klare dette året. jeg er usikker på om vennene mine vet at ting ikke går noe bra nå. for det er egentlig helt jævlig - mega dritt om jeg skal være presis. mamma og dem tror fortsatt ting går like fint, og at skolen i år skal gå supert. det kommer ikke til å gjøre det, jeg kommer til å gå på en smell.. igjen. våger på en måte ikke å fortelle noen det, sånn direkte. alle er jo liksom så stolte nå som jeg har det «bra». jeg vil gjemme meg bort fra verden med masse camel.
jeg savner eli, jeg savner reidun beate, jeg savner marita, anki, ida, nils, henne... ja hun aller mest. og hun er den eneste av dem jeg virkelig ikke kan gå til lenger. det er vondt, men jeg vet det var et valg vi begge tok. tiden kommer der vi skal se hverandre igjen, mye håper jeg. jeg elsker henne jo, the perfect fit. jeg er ensom hver kveld, og hver natt. jeg sover i en stoor seng helt alene, og da merker jeg det så mye bedre. det verste er at jeg jo egentlig ikke har delt senga med noen. utenom henne engang.. da luktet sengetøyet mitt som henne i ukesvis etterpå - det er den beste søvnen jeg noensinne har fått.
jeg er ikke alene, jeg er ikke alene, jeg er ikke alene, jeg er ikke alene, jeg er ikke alene, jeg er ikke alene, jeg er ikke alene, jeg er ikke alene, jeg er ikke alene, jeg er ikke alene... merker du at hvor flere ganger du leser dette, desto mer alene er du? såg utstilling av dette på haugesund galleri, bilder med en liten svart tekst inne, der dette stod. jeg likte det best av alt der.
i det siste har jeg vært med reidun beate, åshild, marita og emie-ann. har vært fint det, men det forandrer ikke hvordan jeg har det på innsiden. jeg gleder meg til det blir kaldere, og det er vanlig å bruke langarmede gensere igjen.. det er fælt å si det, men jeg savner det, to cope. jeg kræsjer sånn som jeg holder på. håper jeg .. vet ikke lenger hva jeg håper på.
«how many wishes do i still have left to fix the way it ends
how many princes will it take to put a girl like this back together again
how many instances can you point out where i was less than kind
how many happy endings do you need to change your fucking mind
and how much time do we have left before it's midnight and
you see that i was never the right size?»
No comments:
Post a Comment