Slowly breaking through daylight

Vi har fått beskjed av læreren, Magnariariuos at vi skal skrive blogginnlegg. Teit ja? De som ikke allerede hadde blogg måtte lage, og de som allerede hadde fikk nå et kvarter til å skrive ned noe dritt som absolutt ikke har betydning for noen. Han sier vi skal legge ut blogg urlen vår på itslearning, men det kan jeg streng tatt ikke innrømme at jeg har så veldig lyst til. Jeg innbiller meg at folk leser bloggen min og ler, men for all del - klart de kan få le av meg. Men jeg orker bare ikke det når jeg faktisk går i klassen dems, og jeg vil ikke ha noe hvisking om meg, det er nok av det her-omkring. (Da henvender jeg meg ikke til klassen, har en god klasse, det er ikke det.) Jeg er bare så lei de som ikke forstår, og peker på armene mine og spør "var ikke det vondt?". Jeg bryr meg ikke om sånne spørsmål, jeg sier det bare som det er. "Jo, men det var litt av meningen." Jeg skjønner at de ikke skjønner, og jeg skjønner hvorfor de lurer og spør. Jeg rekner med de fleste i klassen min vet jeg er psyk, men dog de vet ikke alt, for alt er mye. - Alt står her. Det er kaldt ute idag, jeg har på meg thights, svart jeans-ish bukse, topp, genser, jakke og enda en jakke men jeg fryser likevel når jeg sitter ute. Det skjønner jeg fortsatt ikke, jeg burde jo ikke fryse. Hendene mine er røde med lysere flekker inni mellom, det er ikke noe pent å se på. Vi skal hjem om et kvarter, slutter tidlig idag - mamma vil jeg skal lage makaronigrateng til hun kommer hjem, jeg klarer ikke huske hvordan jeg lager det. Jeg husker ingenting lenger, glemmer ut når jeg gjorde ditt og datt når det var dagen før - det skremmer meg.