So that's my diagnonsense!

Well, I can't help it but I really have the need to write in english. Beats me, sorry if I miss spell or whatever. The reason I want to write in english - is simply because I read a lot, I repeat: A LOT english these days. I actually read so much that I start thinking in english, and that's a little scary. Anyways, I've got to start writing norwegian again, and stop making an ass out of myself.

Idag var jeg på bup, det gikk greit til min forventing. Likevel jeg egentlig har vært i et dritthumør siden jeg kom hjem. Marita merket det, over msn faktisk. Og hun spurte om det var noe hun hadde gjort. Er hun sprø? Hun var den eneste som i det hele tatt ville stille opp for meg idag, ikke at jeg klandrer de andre: såklart ikke. Men det var bare utrolig fint å høre, ettersom det ikke er så veldig lenge siden vi "ble" venner igjen. Jeg har vært så redd for at hun ikke følte hun kunne stole på meg, og ikke kunne fortelle meg ting. Jeg vet ikke hvorfor, men i starten følte jeg at hun holdt en del for seg selv. Nå har hun endelig åpnet seg, og jeg føler hun stoler på meg. - Det gjør godt. Jeg er utrolig takknemlig for at vi er venner igjen, jeg er utrolig glad i henne. Jøss, jeg vet ikke hvordan jeg alltid klarer å styre bort i fra temaet jeg prater om når jeg først blogger. Kommer utav det, også inni det etterpå igjen. Det irriterer til og med meg, så kan tenke meg at det irriterer dere som leser også. Men tilbake til poenget, jeg fikk diagnosene mine, men jeg husker bare en av dem: A typisk bulumi (eller type A bulumi). Jeg vet ikke, jeg må si jeg ble litt målløs. Jeg var liksom ikke klar over at_jeg_ har en spiseforstyrrelse. Jeg tenke bare jeg hadde et anstrengt forhold til mat eller noe, but hey, look at that.. Om du ikke har hørt om A type bulumi før, (som ikke jeg hadde heller) vil det si at man underspiser, for så å overspise. Jeg var jo klar over at jeg gjorde det, jeg er jo ikke dum. (Eller er jeg?) Jeg føler meg skikkelig fæl, ekkel og feit. Og det værste er at det faktisk er tingen også. Det gjør alt så utrolig mye verre. Skulle ønske jeg bare hadde et vrangbilde av meg selv, og ikke som nå - når jeg faktisk ser at det er sant. Beklager for utrolig rotete innlegg, men rotete er jeg også.

I'm starting to see more logic in Lisa Rowe's view on the whole therapy thing. The diagnonsense and the therapy sessions doesn't make sense anymore. I want to lock me up in my room, and don't give a crap about anything. What anyone think, or what the fuck's wrong with me. I want to deny my conditions and pretend to be healthy. I'm going to crash.