spring nicht.

I morgen skal jeg på bup, igjen. Jeg lurer på om jeg skal høre om innleggelse. - Etter høstferien eventuelt. Jeg er så sliten, og jeg klarer ikke skolen. Jeg klarer ikke bo hjemme, det sliter sånn på meg. Jeg. Klarer. Ikke. Mer.

Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne hatt noen med meg i morgen, så jeg ikke trang være alene. Jeg har aldri vært på bup alene før, jeg er jo alltid alene når vi prater, men mamma eller pappa kjører meg alltid, og venter på meg på venteværelset. Men i forhold til i morgen.. Så kjenner jeg meg så utrolig, så angstfull. Marita tilbøy seg til å bli med, til tross for at jeg hadde lyst å si ja. Klarte jeg ikke, jeg sa det kom til å gå fint. Det gjør vel det? Jeg skjønner det at vennene mine ikke vil ha fravær fra skolen, og jeg skjønner jeg ikke har rett til å be dem bli med. Likevel jeg ville vært med, om det var de som spurte. Men jeg er vel kanskje litt rar på det settet. - Eller? Uansett så er jeg ekstremt takknemlig for at Marita ville være med, støtte meg. Jeg brukte alle kreftene i meg på å skrive at det ikke var nødvendig, at jeg klarte meg selv. Jeg må jo kunne klare det alene, ikke sant? Egentlig, så er jo alle mennesker alene i verden, om det ikke er noen som elsker dem, så klart.

Jeg burde sove, men jeg vet jeg ikke kommer til å klare det. 1: fordi jeg våknet kvart på 2 idag, 2: fordi jeg engster meg i forhold til i morgen. 3: ettersom angsten har slått til nå, vil jeg ligge våken lenge å enkelt og greit være redd.

Jeg begynner å bli rimelig lei av at Nils logger seg på msn på denne tiden av døgnet, og at jeg ser det stygge nicket hans poppe opp i høyre hjørnet. Det verste er at jeg skulle virkelig ønske han skreiv til meg.