På fredag hadde jeg og Eli en rolig kveld, satt nede i kjellerstuen og pratet og hørte på musikk. Ja, det vanlige. Vi snakket om hva enn som falt oss inn, dog så husker jeg ikke det spor av samtalene våre nå. Men det gjør ingenting, for jeg vet det var bra.
Lørdagen hadde jeg og Marita vorspiel hjemme hos henne, og det var skikkelig koselig. Vi droppa "festen" og tok like så godt nachspielet etterpå. Jeg fikk et par kyss av Marita, noe som ikke er uvanlig når vi begge har promille, men det er bare koselig. Ellers så fikk jeg litt kos av en "uskyldig" andrepart - noe som virkelig gleder meg. Det er bare kroppskontakten som gir meg så mye, jeg skjønner ikke helt hvorfor, likevel jeg vet nøyaktig hvorfor jeg liker det så godt. Når en har så mye hat ovenfor seg selv gjør det en godt når noen "mot beviser" det litt. Jeg tar ikke ting for høytidlig, og alvorlig, men det bare får meg til å like meg selv litt bedre, akkurat der og da, og en stund etterpå. Som klemming, jeg vet det forvirrer folk hvor voldsom jeg kan være i forhold til det, men jeg trenger det bare i blant, mens andre dager gjør jeg alt for å unngå det.
Idag, søndag var jeg og Eli på "Bugsy Malone" på kulturhuset, noe som virkelig var en bra besluttning. Kanskje jeg ikke er den største fanen av musikaler, men jeg føler en plikt å se det i forhold til at det generelt sett er drama, og når et par venner er med. Jeg gikk glipp av min vanlige søndags-redning, "Miami Ink" men det var virkelig verdt det. Og Marte var fantastisk, som alltids. Jeg kan ikke for å føle en stor sjalusi over å se teaterstykker satt opp av mine tidligere drama ledere. Jeg skulle så virkelig ønske at det var jeg som sto på den scenen, få publikum til å le og klappe. Det er en så herlig følelse, og man føler seg mindre misslykket. Jeg savner det sterkt, likevel jeg vet jeg ikke lenger er i stand til å spille som jeg engang kunne. I forhold til alt som had skjedd de siste åra. Det gjør meg vondt, drømmen min drysser vekk mellom fingrene mine.
Og hva denne forelskelsen angår, er jeg rimelig usikker. Nå er det jeg som forvirrer meg, og ikke ham. Noe som snur hele greia opp ned, og det var aldeles ikke sånn jeg hadde tenkt det skulle utvikle seg. Det som hendte på lørdagen var ikke store greiene, ei heller noe å gå å tenke på, men det er sånn jeg er. Og jeg vil ikke glemme det med det første, likevel det var.. rart? og absolutt ulikt meg, vil jeg tro. Ettersom jeg ikke har erfaring i forhold til sånne greier. Ikke tro jeg tar dette super alvorlig, det gjør jeg ikke. Ettersom det absolutt bare var noe "in the moment" greier, og ikke minst alkohol med i bildet. Men i det siste har jeg lurt litt på følelsene mine, de er ikke så sterke som dem var, og nå - vel, jeg kjenner dem ikke i det hele tatt.
No comments:
Post a Comment