Forelskelsen min i forhold til "Sid" har jeg ikke 'sett' på noen dager nå, jeg kjenner den rett og slett ikke mer. Jeg vet ikke om den er borte, men jeg fikk det på følelsen idag. Hanne sier at det kanskje bare er forvirringen i forhold til alt som bare avgrenser det litt, og mitt fokus i forhold til alle tankene som surrer rundt i hodet på en daglig basis. På en måte håper jeg hun har rett, at den ikke er helt borte. For som regel, så føltes det faktisk godt. Ja, det var en god følelse å bære på - selv om det var mye klaging og syting, og forvirringer. Det virker ikke som om jeg er i stand til å leve et liv uten forvirring, jeg kan ikke huske annet enn forvirring, i større eller mindre grad. Og i det siste.. Så har det tatt over absolutt alt, utvilsomt.
Sid er ikke lenger den som løper rundt inni hodet mitt, han andre driver å surrer der. Jeg aner ikke hva han gjør der, så om noen ser han rusle rundt i hode mitt, kan noen be han dra avgårde? Jeg orker bare ikke at hode mitt alltid skal være okkupert. Hva er greia med det egentlig? Hvorfor kan jeg ikke bare gå rundt uforelsket og likegyldig. Vel, jeg er en smule likegyldig om dagen, i forhold til ting som ikke dreier seg om meg, noe som er jævlig egosentrisk, jeg vet. Men det er ikke jeg som kontrollerer det, og jeg gjør mitt beste; jeg gjør det. Jeg føler meg som en jævla fjortis, og det er ekstremt ubehagelig. Jeg var egentlig aldri inni hele fjortis greia når jeg faktisk var i den alderen, så jeg håper virkelig ikke at den kommer nå - i en alder av 17. Greia er, jeg var head over heels forelsket i Sid, virkelig. Mest normale forelskelsen jeg har hatt, og den eneste som faktisk ikke har gjort vondt konstant. Han er en fantastisk fyr, utvilsomt. Nydelig personlighet, og humoren. Ja humoren. Men når jeg har møtt på ham idag, snakket med han på msn, så har jeg ikke følt annet enn vennskap. Noe som er.. Idiotisk egentlig. Det er jo litt greit, sånn i forhold til at jeg er 99,9% sikker på at han ikke har/kommer til å få følelser for meg. Men likevel, følelsen var så herlig i blant. Etter det lille som hendte på lørdag, forsvant han fra tankene mine, jeg tenker jo litt på ham når og da, men bare fordi jeg lurer på hvorfor jeg ikke tenker på ham. Han andre er der nå, han som jeg ikke kjenner engang. Han nydelige, med et forstyrret bilde av virkeligheten - vil jeg påstå. Aner ikke hva jeg skal gjøre, ingenting er som det burde være. Jeg ønsket så sterkt at det for en gang skyld kunne gå bra i forhold til kjærlighet med meg, men den gang ei.
Og Marte, nei jeg vet ikke. Hun ignorerte meg på skolen idag, så jeg sendte henne en sms. Spurte hva greia var, hun sa bare jeg virket så sur, fraværende og greier. Hun sa jeg har humørsvingninger, noe som godt kan stemme. Bare rart jeg ikke har tenkt på det før. Jeg skulle virkelig ønske at hun bare var seg selv, og at vi kunne vært oss selv, sammen. Som venner, ja bare som venner. Jeg savner henne, jeg gjør det. Jeg har ikke snakket med henne, den ordentlige henne på evigheter. Siden i mai/juni. Og jeg har ikke sett den ordentlige henne på nærmere.. 2 år? Det gjør vondt, at hun ikke klarer å vise seg selv til meg lenger. Jeg elsker henne så høyt, men ikke rollefiguren hun spiller. Den hater jeg, inderlig. Jeg blir ikke glad av å se henne på skolen, jeg blir ikke glad over at hun smiler til meg i blant. Det er ikke ekte, og det vet jeg. Det vet hun, men ingen andre. Skulle ønske hun lot meg hjelpe henne, for første gang tror jeg virkelig at jeg faktisk er i stand til å hjelpe henne. Jeg husker henne, det tror jeg ikke hun gjør.
No comments:
Post a Comment