Built to fail

Dette bildet ble vel tatt relativt kjapt etter at jeg begynte å spise skikkelig igjen, etter jul i fjor. Det var vel kanskje en god stund etter, men det er iallfall det eneste bildet jeg har der kragebeina mine viser litt. Jeg savner det så inderlig, jeg skjønner ikke min ekstreme fokus i forhold til at bein skal vise. Det er litt skremmende, men vi liker vel alle forskjellige ting? Også er det litt ironisk, jeg elsker kragebein, ribbebein, hoftebein og alt dette her, og se på meg? Jeg er en levende luftballong.
Når jeg i fjor gikk ned så mye i vekt, var det ekstrem viljestyrke som var greia, sinnsyk trening og grønnsaker og minimalt med mat, noe som jeg vet ikke er lurt. Men det var sånn det gikk for seg, for ja jeg er spiseforstyrret. Men nå, den viljestyrken er der ikke lenger, det er bare matlysten som er borte. Jeg spiser, det gjør jeg. Men så godt som ingen ordentlige måltider. Men idag, spiste jeg middag, mer enn jeg har spist til et måltid på en uke tror jeg. Mamma varmet en hel fiskegrateng til meg, ettersom hun vet jeg liker det så godt så måtte jeg nesten spise. Jeg klarte nærmere en posjon, likevel jeg kjente halsen lukke seg.
Jeg skjønner ikke hvor matlysten min har blitt av, skjønner ikke hvorfor. Men jeg vet at det ikke er noen andres feil enn min egen. Jeg vet jeg må ta meg sammen, trenger ikke at mamma skal bekymre seg mer for meg, det blir bare slitsomt. Men føler meg skikkelig fæl for hver ting jeg spiser, jeg kan kjenne energien min renne vekk for hver dag som går. Jeg blir mer og mer sliten, jeg klarer nesten ikke sykle i et par minutter engang. Armene gir etter, deretter føttene. Det gjør meg redd, men likevel føler jeg meg litt stolt. Jeg savner svimmelheten jeg følte før, når jeg ikke spiste. Den har jeg ikke hatt noe til, det er bare herlig iblant, miste kontrollen litt. Jeg vet jeg ser på dette helt feil, men jeg kan ikke noe for det. Det begynte ikke med at jeg ville gå ned i vekt, eller føle dette. Matlysten bare forsvant, tror det var tirsdag i forje uke. Den har ikke kommet tilbake enda, og på en måte er det litt greit, men på en annen side, utrolig skremmende.

Ellers.. Ja, jo jeg er fortsatt dødelig forvirret i forhold til ham.