Liden - Ingenting

Jeg vet egentlig ikke helt hvor jeg skal begynne, helgen skulle jo bli så utrolig bra - for oss alle tre. Men slik skulle det ikke gå, ikke i det hele tatt. Jeg og Marita hadde så utrolig god stemning, og vi var så gira. Vi skulle kose oss, det var det som var planen.
Når vi kom inn dørene så jeg han stå med ei jente i gangen. Hva er vel galt med det? Jeg gikk inn i stuen og la fra meg tingene mine, så gikk jeg ut i gangen igjen, ettersom Marita fortsatt stod der. Da såg jeg de kysse, og pusten ble helt slått utav meg. Jeg såg på Marita og det føltes ut som om jeg skulle eksplodere. Hun så det med en gang, og tok tak i meg og dro meg med inn på badet. Jeg tror jeg aldri før har vært så glad i henne som da. Jeg gråt og gråt, jeg trodde jeg skulle eksplodere. Det var først da det gikk opp for meg hvor sterke følelser jeg faktisk har utviklet for ham. Etter en god del tårer, og en god del fine ord fra Marita gikk vi inn i stuen igjen. Jeg shottet litt tyrkisk pepper som jeg fikk av Marita, og klarte ikke se på han engang.
Tårene begynte å trille igjen, og etter en stund kom han bort til meg og spurte om han kunne få prate med meg. Vi gi ut, og han spurte meg rett ut om jeg har følelser for han. Jeg prøvde å snakke det litt bort, men jeg svarte han enkelt - Ja. Han fortalte at han ikke på noen måte hadde følelser for henne, men at han var på et sånnet sted i livet, der han ikke var klar for å binde seg til noen. Jeg forstår jo det, jeg gjør det. Likevel det der er standarden man sier til noen for ikke å såre dem. Han fortalte at han var glad i meg, og at det var rart siden vi har kjent hverandre såpass kort som vi har. Senere gikk vi inn igjen, og han presterte å kysse henne, enda en gang. Jeg gikk ut og satt meg, det var så utrolig mye verre den andre gangen.
Det gjor så utrolig vondt. Marita kom ut til meg, og jeg fortalte det. Hun ble forbannet og stormet inn. Hun fortalte meg igår at hun hadde slått til han, og spurt hva faen han dreiv på med. Han kom ut til meg igjen, unnskyldte seg masse, og prøvde å forklare seg, likevel han ikke visste selv hvorfor han dreiv på som det. Denne gangen klarte jeg virkelig ikke å se på ham, likevel han prøvde å møte blikket mitt, og holdt rundt meg. Jeg greide det bare ikke, jeg følte meg så svak og patetisk. Han fikk meg tilslutt i bedre humør, og idet vi reiste oss opp, og skulle gå inn igjen stoppet vi opp og pratet enda litt mer. Så gav han meg et kyss, jeg skjønnte absolutt ingenting, jeg spurte - "Er det så lurt da? Du gir meg helt feil signaler nå.." Han gav meg et kyss til, og vi gikk inn. Det hele utviklet seg til timesvis med kyssing og roting. Hadde jeg hatt mindre selv-hat ovenfor kroppen min, hadde det hele sikkert sluttet med at jeg hadde "blitt med han på rommet" - som han ville. Jeg måtte si til han, at jeg ikke kom til å ligge med han, og forklare han at det ikke var pga han, men meg. Det tror jeg ikke at han husker, engang. Ettersom jeg måtte fortelle han mye av det som hendte, dagen etter.
Jeg visste så godt at det ikke var lurt å la han kysse meg, og kysse han tilbake. Jeg visste at det ikke var det samme fra hans side, som det var fra min. Men likevel, jeg klarte ikke slutte. Det var så fint, der og da.

Følelsene mine den kvelden var som en berg og dal bane, jeg tror jeg var innom alle mulige følelser man kan ha, tenke og kjenne på kroppen. Jeg gruer meg så utrolig til i morgen, på skolen. Jeg vil virkelig ikke møte øynene hans, ikke enda. Helst vil jeg ha litt promille før det skjer, sånn at vi kan.. Oppføre oss som "bare venner." Jeg vil beholde han som en venn, men akkurat nå ser jeg ikke helt hvordan jeg skal greie det. Jeg klarer ikke se på ham som bare en venn nå, jeg trenger så mye mer.

Vi har pratet litt om det, nå i ettertid. Han beklager seg, og sier han ikke skjønner hvorfor han gjorde det. Det gjør sannelig ikke jeg heller. Han sa han bare så på meg som ei vennine, og så kysser han meg rett etterpå? Når han vet jeg har følelser for han? Hvorfor hendte det.. Jeg skjønner det ikke. Lurer han meg? Tenkte han med feil hode? Er han litt interessert til tross for det han sa? Jeg er relativt forvirret nå. Jeg føler meg fæl, patetisk og trengende. Jeg klarer ikke tenke på annet. Jeg går over alt i hodet mitt om og om igjen. Ingenting stemmer. Ingenting er som det burde være.



"Nå e eg heilt aleina eg mygla vekk å dør
åhh, for en situasjon, legg igjen ein patron - for nå føle eg meg liden
Og det så skjedde så fort, det sko eg ikkje ha gjort - for nå symme eg i driden

åhh, gud så eg trege på at eg, ikkje konne la ver .."