Do You Wanna

Idag har jeg vært på BUP, jeg gruet meg så uendelig mye når jeg satt på skolen. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, det var jo idag vi skulle finne utav om jeg skulle avslutte behandligen eller ikke. Fortelle sannheten? Fortelle at jeg har det utrolig fint hele dagene, mens når kvelden og natta kommer, knekker jeg totalt sammen, og gråter utellige ganger? Eller fortelle at alt går bra, i håp om å komme bort der ifra raskest mulig? Jeg gjorde en liten vri, fortalte sannheten, så godt som jeg greide, og sa jeg ville avslutte behandlingen. Så vi gjorde det. Jeg vet ikke om det var det rette valget, men jeg håper det. Og om ikke, så er det jo bare til å kontakte dem igjen. Jeg trenger bare å prøve å finne utav litt ting på egen hånd.



Som jeg skrev i innlegget nedenfor her, så gav jeg henne respons. Jeg kontaktet henne jo ikke, jeg bare var svak, og svarte henne. Det viser seg, at hun enda ikke har svart på det siste brevet mitt. Hun har ikke forandret seg despor, og hun sårer meg fortsatt som aldrifør. Mest sannsynlig så bryr hun seg egentlig ikke lenger, og er egentlig ikke glad i meg lenger. Og ærlig talt, så er det greit. Fordi nå vet jeg, 100% sikkert at hun aldri kommer til å komme tilbake til seg selv, og da orker jeg det bare ikke. Jeg er så lei deg, nå. Vær-så-snill, la meg være. La meg komme videre i livet. Enten åpner du deg, lar meg slippe til igjen, eller så stenger du meg ute, og stenger deg selv ikke. Jeg har ikke energi nok til å fikse deg.



I morgen er det lørdag, og jeg gleder meg masse. Fest, ja det skal det bli. Jeg og Marita begynner hos henne, for så å forflytte oss videre. Og alt jeg håper for kvelden er, følgende bilde. Likevel jeg vet jeg kommer til å frike ut, ettersom jeg ikke aner hva jeg skal gjøre om det skjer. Jeg er ikke flink med sånne greier, jeg tror ikke det skjer - men jeg liker å håpe.