look at the stars

When you feel so tired, but you can't sleep
Stuck in reverse

And the tears come streaming down your face
When you lose something you can't replace


Jeg er usikker på hva jeg vil få frem med dette innlegget. Jeg sprakk, jeg klarte ikke mer. Jeg satt her og kikket på nicket hennes, "pålogget" stod det. Jeg kikket, og kikket. Jeg skrev ikke til henne, jeg tenke; jeg skal la være. For begges skyld. Jeg knakk sammen i kveld, igjen. Dette begynner å bli rutine, jeg hater det. Jeg knekker sammen, depresjonen kommer tilbake med et smell. Selvmordstankene også. Jeg har ha fantastiske dager, latter og moro. Venner og kos, det hjelper ikke når kvelden kommer, ikke i det hele tatt.

Hun sendte et brev til meg på nettby, jeg knakk sammen igjen. Jeg stumpet sigaretten på hånden, skrudde av lyse og satte meg i på gulvet mellom skrivebordet og bokhylla. Jeg gråt og engstet meg. Setningen gikk på repeat i hodet mitt "jeg skal ikke svare, jeg skal ikke svare." Jeg svarte henne - det var bare et spørsmål om tid før jeg ikke klarte det lenger. Hun er den eneste jeg noensinne har klart å være helt oppriktig med, hun er den eneste som jeg kan fortelle absolutt alt til, hun er den eneste som forstår alvoret. Men, hun åpner seg ikke til meg, hun gir meg ingenting tilbake. Jeg trenger at hun snakker med meg, at hun åpner seg, at hun er seg selv - at hun bare prøver. Men nei, hun prøver ikke. Det er det som sårer meg, det er det som gjør vondt.

Vi fikk ikke sendt så mange brev, før hun sluttet og svare. Jeg håper virkelig hun svarer meg, likevel det er typisk henne og bare slutte, når hun ikke vet hva hun skal si. Skoledagen i morgen kommer til å bli helt jævlig, jeg vet det. Selvhatet mitt har grodd utrolig de siste timene, mer enn hva jeg trodde var mulig. Bilder av meg selv, som andre har tatt.. Ødelegger meg, ingen skjønner det. Ingen skjønner hvor mye jeg vil dø, når jeg ser dem. Det er ingen som skjønner hatet mitt ovenfor meg selv. Ingen tar meg alvorlig, ikke mamma, ikke bup, ikke venner. Det finnes små unntak, men det er vanskelig og tro på dem i blant.

Sist men ikke minst, jeg må bare få takke Ingrid Louise, du har vært der for meg de siste kveldene/nettene. Likevel det er på andre siden av en telefon, så er det nok. Du har hjulpet meg utrolig mye, og du er fantastisk. Jeg er veldig glad i deg, selv etter så kort tid. Tusen takk, du er fantastisk; virkelig.