Running Up That Hill

 Jeg er forelsket. Jeg er virkelig det. Dette kommer mest sannsynlig ikke som et sjokk for dere som ser dette utenfra, men det gjør det for meg. Jeg er ikke bare forelsket, jeg er helt.. Oppslukt. Nei, jeg vet ikke sterkere ord som kan passe for det. Når jeg ser ham, er det bare han jeg ser, likevel det kryr av mennesker rundt han, venner eller ukjente. Han er alt jeg ser. Det er skremmende, det er utrolig skremmende. Det sier så mye om hvor sterkt det egentlig er. Og jeg vil ikke at det skal være på den måten, likevel det føles godt. Nå vet jeg virkelig ikke hva jeg skal gjøre, men jeg vet hva jeg vil. Nå vet jeg hva jeg vil, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Hva er det han vil, egentlig? Og hva er det han gjør? Det er vanskelig, og forvirrende. 

Jeg burde bare prøve å tenke på noe annet, gi min oppmerksomhet til noe annet, men jeg klarer ikke. Jeg vil ikke.

«You don't want to hurt me,
but see how deep the bullet lies.
Unaware that I'm tearing you asunder.
There's a thunder in our hearts, baby.»

Nå har jeg en jævlig hodeverk, og den har jeg hatt siden jeg kom hjem fra skolen i 10 - 11 tiden, og halv sov til klokka 4, uten å spise. Meget lurt med migrene i familien, I must say. Jeg har tatt en god del smertestillende idag, men det har ikke hjulpet. Jeg tror jeg skal legge meg om ikke så veldig lenge, likevel jeg ikke er trøtt. Jeg får ta et par reisesyke tabeletter, så ska det nok ordne seg. 

PS: Jeg er enda ikke ferdig med julegavene, det stresser meg.