SPECIAL NEEDS

Jeg hater det, jeg hater at i dette øybelikk så sitter jeg å gråter. I stua, hjemme. Av alle steder, mamma kan komme hjem hvert øyeblikk. Hun er så glad, siden det går "bra" med meg. Men jeg orker ikke gjemme meg i kjelleren nå, jeg orker ikke gjøre noe. Bare gråte, og skrive. Jeg hater at jeg føler det på denne måten. Det hjelper ikke at jeg kanskje ikke hater meg selv nå, det hjelper ikke i det hele tatt. Fordi jeg hater hvordan folk oppfatter meg, jeg hater at det ikke finnes en eneste sjel i verden som ærlig og oppriktig kan fortelle meg, at jeg er vakker. Jeg vet det er helt idiotisk og si det, men jeg gjør det. Jeg skulle bare ønske jeg var vakker, og.. Ikke ødelagt. Nei, jeg er ikke ødelagt. Jeg er ikke ødelagt. Jeg er ikke ødelagt. Jo, det er jeg. Om jeg kan fikses lenger, det vet jeg ikke. Jeg tror ikke grunnen til at jeg sluttet i terapi er den jeg trodde, jeg klarer meg ikke på egenhånd, jeg er bare for feig. For redd. Jeg orker ingenting, jeg orker ikke engang og bli frisk. Hvorfor skjedde det? Hvorfor har jeg tårer overalt nå, hvorfor orker jeg ikke tørke dem bort? Hvor ble det av lyset? Kjærligheten? Gleden? Vennene? 

 Jeg kan ikke klandre ham, i forhold til at han ikke vil ha meg. Jeg vil ikke engang ha meg. Jeg vil ikke engang leve. Jeg vil ikke det, ikke dette livet. Dette er ikke livet, dette er helvete. Nei, jo. Jeg vet ikke lenger. Jeg vet ingenting, jeg er ikke smart, jeg er ikke reflektert. Jeg er ingenting av det jeg trodde jeg var. Jeg er bare jævlig, og ja. Jeg er jævlig, inn - og ut. Kanskje det er personlighet som teller, men det hjelper ikke når min er som sagt, jævlig. Jeg er jævlig, og jeg hater det. Det er klart utseende er en faktor, det er klart. Om du ikke skjønner det, er du helt idiot. Det er det første en ser, man kan ikke se en personlighet, men kan bare ikke det. Et menneske som kanskje ikke er vakkert, ved første øyenkast kan bli det vakreste menneske du noensinne har latt dine øyne se, om du lærer deg og kjenne det, personligheten. Men det hjelper ikke. Jeg må gjøre noe, jeg må lure alle. Jeg bør.. Slutte å spise? Jo, jeg bør det. Om jeg gjør det, vet jeg ikke. Eller, jeg gjør det iblant. Men det er jo hele spiseforstyrrelse greia. Om jeg ikke kan vinne noen med personligheten min, må jeg gjøre meg selv mer behagelig for øyet som ser,  så kanskje jeg en gang kan lure noen til å elske meg. Jeg trenger at noen trenger meg, på en annen måte, enn en stygg venn. Jeg er ingen god venn, jeg er ikke god på noen måte. Jeg skulle ønske jeg var god og vakker; inn - og ut.