Når jeg tenker på han bli jeg sint. Når jeg ser han gjør det vondt og jeg begynner å skjelve. Når jeg prater med han blir jeg glad, etterhvert. Jeg savner han, tiltross for at han ikke er borte, tiltross for at jeg prater med ham nesten hver dag. Jeg savner hvordan det var før. Likevel ting ikke var annerledes, på innsiden. Nå er alt forandret, men jeg vet ikke hvordan.
Kanskje jeg ikke føler forelskelsen, eller sjalusien lenger. Men noe føler jeg for ham, noe mer en sinne, glede og vennskap. Noe, ja.
No comments:
Post a Comment