I think I need stitches

Jeg klarer ikke dette mer, jeg er helt utkjørt. Jeg vil bort bort bort. Fra alle, jeg vil hive innpå med medisiner så jeg kanksje kommer bort for en stund. Jeg vil gråte, le og skrike til lungene mine sprekker. Fatter de ingenting? Jeg knekker sammen hele tiden, gråter for ingen verdens ting. Ok - så jeg forsov meg og rakk ikke skolen idag. Ok - så jeg spiste et halv kakestykke. Ok - jeg satt meg opp i stua for å se litt på tv. Er den grunn til å angripe meg på den måten, mamma? Fortjener jeg det bare fordi jeg er et svakt individ som bare er på vei nedover? Ser du ikke at jeg hater meg selv, og ønsker å dø? Nei, det gjør du ikke. Jeg er så lei, lei av alt. Jeg vil ut, lufte meg litt og aldri komme hjem. Men, det har seg nemlig slik at ingen av vennene mine egentlig ikke vil ha noe som helst med meg å gjøre, det føles iallfall slik. Hvorfor spør dere aldri meg om å finne på noe? Hvorfor er dét min jobb? Jeg kan ikke omgås mennesker som ikke vil omgås meg, det funker bare ikke. Er jeg så jævlig at jeg er verdt en ussel torsdag? Nei, jeg er vel ikke det. Jeg er ikke sur, eller skuffet. Jeg forstår, jeg vil heller ikke omgås meg.